I går skrev jeg om ei som lever drømmen og reiser verden rundt. Men som hele tiden må dele opplevelsen via facebook og slikt. Akkurat som meg. Selv om bloggen min er en selvpålagt kreativitetsoppbyggende side, i ånden, så er det gøy å bli sett. Men det er jo da feberen slår inn. Lampefeberen. Forventningspress under lyskasterne. Men det finnes mang typer lampefeber og det er som kjent lys i enden av tunnellen på dagtid. Det gir meg jo håp. Det er en sjanse for meg og. En kveld jeg var ute og tuslet og lot som jeg tenkte, tittet en lampe frem og hilste på meg. “Litt kaldt her jeg henger”, sa den. Jeg nikket og smilte og fortalte at jeg satt pris på den jobben den gjorde. “Du lyser vei for en stakkars tusler”, sa jeg. Fin var den, kledd i ny snø. Og så plutselig var den skummel, og så var den fin igjen. Helsikes fantasi.

Jeg kjenner noen som kjenner ei som jeg kjenner. Stine. Hun fulgte drømmen og stakk av sted. Sjansen bød seg. 1 – 2 – 3 måneder eller mer. Til strøk hvor snøen ikke blir liggende. Rett og slett fordi den aldri faller ned. Eksotiske steder og mennesker møtes og absorberes. Det å være på reise er det beste. En reise fri for mål. Selve turen leder veien. Stoppe litt her og fortsette litt der. Ho jeg kjenner er på tur. Tar det som det kommer. De jeg kjenner som kjenner ho besøkte ho der ho var i to uker. Men ho er ikke der lenger nå. Ho er på tur. Helt bortreist. Eller? Ikke helt. Mange av oss kan ikke være helt bortreist. Det å vente med å dele opplevelsene ved hjemkomst skjer ikke lenger. Venner og familie blir oppdatert og de store opplevelsene blir gnidd inn i våre missunnelige sinn. Facebook og reiseblogger lar ikke oss hjemmesittere få hvile. De som er bortreist er ikke lenger bortreist. De er bare noen tastetrykk og noen routere unna. På sekunder har de kontakt. Jeg dristet meg til å foreslå for Stine at hun måtte ligge unna facebook og mobilen og finne roen. Sende postkort. Vel, det skulle jeg ikke gjort. Ramaskrik i eteren. Fra venner og fra henne selv. IKKE DELE? HÆ? Lurer på om noen tør å være vekk. Jeg vet noen som tør, men jeg har ikke råd akkurat nå. Heldigvis er vi ikke alle like og jeg tror nok Stine finner roen allikevel. Det hele daler vel ned på at hun er der og ikke jeg. God gammel gjennomsnittlig misunnelse. Egentlig er jeg ikke så misunnelig så lenge snøen ligger. Jeg er glad i å følge skituppen innover i vinteren. Men når snøen smelter. DA blir jeg misunnelig. Ha en fortsatt fin tur.

Første gang jeg så henne var hun jordbærpike. På torvet i Harstad. En fin sommerdag trakk en sindig snodig sørlending i nord inn mot jordbærkurvene og den flotte jenta. Jeg turte å se på jordbærene og blomkålen, men ikke på henne. Jeg betalte, puttet kjekt et par bær opp i nesa, snublet i bordet på vei vekk, sa et buktaler “takk” og ble rødere enn bæran i nesa. Første og siste møte. – skulle en følge min statistikk. Men av en eller annen mystisk kjempeflakshendelse traff jeg ho igjen. Og av en eller annen mystisk kjempeflakshendelse valgte hun meg. Jeg er som kjent kjekkest langt vekk. Men jeg var ikke tung å be. Jeg så at dette var et vindu i evigheten som jeg bare måtte hoppe inn i. Og med denne skjønnheten har jeg levd, -lenge. Noen ganger er hun mild som philadelphia smøreost, andre ganger mild som chilli. Det bor litt Lofotstorm i hjertet hennes. Og så kom  barnebarnet. Sønnen vår gjorde som meg. Av en eller annen kjempeflakshendelse fikk han ei vakker kone. Også hun mild som chilli. Når mine skjønnheter er sammen er de både skjønnheter og udyr. Skulle ønske jeg visste tid og sted for de ulike stemningene. Etter sammenligning og koordinering av hendelsesbaserte erfaringer har vel ca. 100% av mine mannlige venner samme erkjennelse. Koner og barn og barnebarn er skjønnheter og udyr.

Vi menn. Vi er der bare. Til forefallende arbeid og problemhåndtering. Men allikevel er jeg glad for denne kjempeflakshendelsen som brakte oss sammen. Livet er rart.

Høyre og venstre hjernehalvdel skal vistnok jobbe i tospann. Som et team. Som et lag. Det skal være kontakt og hamoni innenfor skallens buede vegger. Jeg vet ikke helt hva som skjer i mitt hue. Av og til ringer venstre halvdel til høyre halvdel uten å få svar,- og av og til er det ingen hjemme. Hverken på høyre eller venstre side. Noen ganger leker de fint, andre ganger snur de ryggen til hverandre. Tenk å vondt det gjør. Hodet mitt jobber mye random. Kanskje derfor jeg jobber med et jeg gjør (voff). Her på nettet er det pop å sende rundt bilder av rare skilt. Rare meldinger på  thai-, kina- og india engelsk. Men dette sliter jeg litt med. For det første er det spam. For det andre er de fleste ikke morsomme. For det tredje har jeg allerede tenkt mange av de. Hjernehavldelene mine leker hele tiden med det øynene filtrerer inn. Vrir og vrenger på meninger og inntrykk og uttrykk. Assosierer vilt og utemmet. Noen sier jeg ser så sur ut noen ganger. Men det er fordi jeg er bortreist i hue. Hjernen er et annet sted hvor morsomme ting skjer.

Kanskje han også kommer ut av skapet en gang

Jeg kjørte opp til mine foreldre i går og da så jeg et skilt over veien.

Ser mange slike skilt, men forteller om få av dem. Hos mine foreldre putta jeg det villeste barnebarnet inn i et skap og vi hadde en rolig kopp kaffe. Og tror du ikke Terese Johaug og Marit Bjørgen fikk meg til å grine i går og. Terese med sitt fortjente og overraskende gull. Marit Bjørgen med sin selskapskjole. High Five med den dama og resten av livet tilbringes i respirator.

Chalrie Sheens misunnelsesverdige liv har resultert i en uventet verdensrekord. Aldri før har noen fått så mange tilhengere på Twitter så fort. Over en million på et døgn. Gudd å fine og intressante ting han må skrive om. Han har, hvis ryktene er sanne, til og med svart på noen av kommentarene…..Han er jo alle menns våte tøffe drøm. Fin å se på, tjukk lommebok, draget på alle damene,—–og mennene. Usedvanlig selvopptatt og dyktig skuelspiller. Det er slik vi vil være. Han har jo hele handa og faktisk hele resten av kroppen inni livets sjokoladefabrikk. At ikke han nyter liver skjønner ikke jeg. Masse full er han og, heldiggrisen. Slike fenomener er det vi som lager. Alle vi som digger han som skuespiller og vil vite mer om han. Hvem ligger han med? Hvor full kan han bli? Sover han? Og vi lar oss begeistre over at han kan rake plenen, pusse tennene og smile til fansen. Lurer på hvem han er? På twitter var det http://ad.ly/about/  som hjalp ham. Sikkert for å være greie. Det er et firma som har spesialisert seg på kjendiser i sosiale medier. Lurer på hvem Cahrlie Sheen, eller Carlos Irwin Estevez som han egentlig heter, er. Misunner ham egentlig og fullstendig ingenting. Men fan er jeg allikevel. Han og gjengen i Two and a half men underholder meg ofte. Takk for at du gidder. Han ofrer seg for laget.

Jeg så den tidlig. Fryktet den og hatet den. Den tjukke havtåka som sneik seg inn mot byen i går. Den brakte frem minner om norges kjappeste sykkelretur fra Fønix kino til Gimlekollen i Kristiansand. Året var 1980. Jeg var 16-17 år og syklet glad og uvitende ned til kamerat Birger med forslag om en kinotur. Vi gikk på John Carpenters The Fog, Tåken. Denne historien om den lille kystbyen anlagt på restene av en koloni for spedalske. Historien om tåken som tok med seg morderiske, slakteinteresserte “living deads” inn mot land. De skremte meg. Sier som Ludvig i Flåklypa,- “nå er jeg redd. Trodde ikke det var mulig å bli så redd”. Filmen slutta heldigvis. Men vi hadde sykkel, og for å sette stemninga for hjemsykkelturen, var det fuktig tåke ute. Vi syklet smånervøse sammen til Ryttergangen, for der bodde Birger. Han var redda. Derfra sykla jeg hjem aleine i tåke. Hushovd hadde misundt farten min. Jeg så meg aldri tilbake. Det hadde ingen hensikt for jeg visste at de var der. The living deads. De fulgte meg helt hjem til mamma og pappa. Heldigvis hdde de ikke sykkel.

Men tåka som seeeeeg inn i går var også flott. Strålende sol møter tåke. Vi gikk Nasperunden, kona og jeg. Det var ikke før vi i bilen kom til Kulia at helvete var der. Tåka. Minnene kom. Gudd å skremt. The Fog.

The living deads are coming

http://www.imdb.com/title/tt0080749/

Biltema, ClasOhlsson, Jula. Navn på varehus som synger liflige metallaktige toner i enhver manns ører. Butikker fri for støvletter, nattkremer og pynteputer. Disse oasene fyllt med skruer, ting en ikke vet hva er, loddebolter og vinkelslipere. Forruten en irriterende skånsk “alligator” på Clas Ohlsson er dette rett og slett godtebutikker. Timer kan fly av sted i det reolene passeres og terassebeslag studeres. Det vil si… Jeg tok med meg en 3 åring. Fyttirakkern. Det funker dårlig. Istedenfor å nyte inntrykkene og suge inn stemningen i den elektriske avdelingen blir fokuset flyttet ned til ivrige små demolitionhender som river og sliter i alt mulig. Biltemas masserende ro blir ødelagt. Nytelsen forsvinner. Alt bare dreier seg om å begrense skadeomfanget som den lille rakkeren forårsaker. Men så. Ut fra sykkelavdelingen steg løsninger frem. Sykkelstativ. Plass til 3 stk. sykler. Av sinkbelagt stål. Understell av firkantprofil og sykkelstativ av rundjern. Kan skrus fast, også på vegg (skruer og plugger medfølger). Mål: 700 x 320 x 260 mm (lxbxh). kun 169 kr. pr stk.

Jeg kunne igjen nyte turen langs hyllende med ting jeg ikke vet hva er.

http://www.biltema.no/no/Fritid/Sykler/Tilbehor/Sykkelstativ/

Skjønner ikke et kvidder og ei et kvekk. Men slutte å drikke skal jeg stadig vekk. Om våren

Jeg begynner å se ting. Kanskje jeg skulle lukke øynene mer. En god kamerat trengte barnevakt. For seg selv viste det seg og ikke for hans 20 år gamle datter. Neida. Hun er sendt til Korea for å gjøre seg fet på koreansk. Ett helt år faktisk. Tomm ønsker lykke til og masse ønsker om eventyr og koreanske nye år og hva ellers som måtte finnes der på andre siden av kloden. Men det var altså faren jeg skulle sitte barnevakt for. Og ikke hjemme hos han. Neida. På Bakgården Bar måtte jeg sitte og se etter at han ikke ble for barnslig. Og som en vet,- When in Rome, do as the romans. For å monitorere ham korrekt måtte jeg nødes til å innta sånn ca samme mengde alkohlholdige drikker som han. Promillenivået var til enhver tid synkronisert. Vi fikk det til. For selv uten alkometer så jeg at jeg kunne holde samtalen i gang på et nivå som for han var lettfattelig. Ikke verst. Jeg så ting også. For jeg ser jo. Jeg er langsynt og han er nærsynt, så sammen så vi skarpt. Vet ikke helt om jeg ser skarpt nå eller om hallusinasjonenes forbannede velsignelse har trådd inn. Ut av ingenting stirret en Nissan Pickup på meg. Gudd bedre. Gøy, men skummelt. I forgårs traff jeg Darth Vader. I dag ser jeg Kermit the Frog.

Men barnevakten gikk greit. Vi var begge passe barnslige i det vi tok nattnettbussen heim.