Et land jeg ikke visste noen ting om før Russland invaderte. Nå vet jeg mer. Jeg kom hjem en kveld og så denne soppen i veikanten. Akkurat i skjæret mellom lys og mørke. Det lyse gule løvet mot de mørke skyggene. Og en giftig sopp i midten. Jeg tenkte på det ukrainske flagget. Blått og gult. Men nå har de en giftig sopp i midten. Putin. Jeg forsøker å se og lære mer om denne konflikten. Dette overgrepet fra store Russland. Jeg blir trist når jeg tenker på all den frykten eliten i Russland sprer. Dødsfrykt i Ukraina. Direkte berørt av dødbringende våpen. Soldater på hver side hvor ingen av dem har lyst til å dø. Sivile som ser tanks kjøre forbi utenfor kjøkkenvinduet. Tilfeldige som havner i skuddlinjen. Unge soldater som har sett så mye død og pinsel at de mister seg selv.

Jeg blir trist når et lederskap vil basere sin eksistens på makt og tvang og la tillit og respekt forvitre. Jeg skjønner ikke hvorfor ikke alle går til gatene for å protestere. Men så har jeg alltid levd i et samfunn hvor stemmer kan bli hørt. Det er trist at Russland arresterer stemmer de ikke liker. Men jeg skjønner det. Frykt får folk til å tie.

Det er krig andre steder i verden også. Men det er lettere å assosiere seg inn i denne krigen. Vi har grense til Russland. Jeg kjenner noen som er fra Russland. Jeg kjenner noen som er fra Ukraina. Hyggelige alle sammen.

Jeg heier på Ukraina men har ønsker for Russland også. Jeg håper mennesker i begge land får oppleve frihet en dag.