!

Erna sier det. Siv sier det og Hareide sier det. I hvert fall Åge. Vi må opp med realfagsundervisninga. Biologi, kjemi, fysikk og matematikk. Sakte men sikkert blir vi dummere. Sakte men sikkert blir vi rikere. Rett og slett rikere men dummere. Både lommeboka og hodet er snart like tjukke. Vi trenger ikke være flinke lenger, siden pengene allikevel kommer. Vi har det så bedagelig deilig at årets ord i 2013 var: Selfie. Trist men sant.  Men siden vi er så rike og ikke alle er like korka ennå blir det heldigvis gjort noe med problemet. Vår dyktige lærerstand skal blir fler. Forholdene skal bli lagt til rette for at de skal kunne gjøre jobben sin godt. Nemlig å dytte kunnskap inn i alle kompehodene de treffer på sin vei. De bretter opp armene og gjør det de kan. De underviser, lager prøver og gir god opplæring. De retter stiler og retter matteeksamener. Og resultatene skal komme. Men det er ikke alltid nok. Dessverre. Det har derfor vokst opp en undergrunnskultur i Kristiansand. Lærere som lever i det skjulte og tilbyr sine tjenester. Jeg har aldri sett noen face to face, men jeg har sett deres subtile merking av sine tilholdssteder. De opererer på livets bakside og ofte i forbindelse med serveringssteder. På ulik skilting og menyer kan du finne ut hvor de holder til og tilbyr sine tjenester. De gjør så godt de kan for sine lærerkolleger på skolene. På bakrommene  sitter de og småretter alt de finner. Er du heldig finner du en hovedretter eller muligens en som har det som ekstra jobb og er lunsjretter. De er en offervillilg gjeng. De kan til og med spises.

For en som tar seg best ut i stummende mørke eller sterkt motlys er det ikke ofte jeg blir sjekket opp. Det vil si aldri. Eller det er også litt feil. Jeg ble sjekket opp en gang i sterkt motlys på 80 tallet. Den gang grep jeg takknemlig sjansen,- og vi er gift ennå. Så det som skjedde på bursdagen min passet ikke inn i min fredelige eksistens. Å bli sjekket opp er jo en bekreftelse på at en er attraktiv og brennheit. HOT, for å si det mildt. Noe jeg egentlig ikke tenker så mange tomme tanker om.

Klokken var 21.10. Jeg hadde akkurat svingt inn på en mørk parkeringsplass nedenfor Sørlandssenteret. I det jeg gikk ut av bilen så jeg lysene og hørte lyden av en bil som parkerte ved siden av min.  “Hei!”  . . . . . .”Det er mørkt her . . . ” sa vedkommende. ” Hei” , sa jeg hyggelig men undrende i det jeg famlet etter hodelykta. ” Du er her?”, sa vedkommende. ” Æh, . . Ja!” sa jeg ennå mer undrende. To dustete bekreftelsesspørsmål på under 30 sekunder? Jeg skjønte jo selv at jeg var der og at det er mørkt i januar kl. 21.10. “Kjenner jeg deg?” spurte jeg. “Nei, det vet jeg ikke.” svarte personen, som fortsatte: “Du skal på tur?”. Jeg stod der utstyrt med Bergans, Norrøna og Salomon turtøy med hodelykt i panna halvveis inn i skogen og det var da det gikk opp for meg. Fyren har lyst på meg! JIPPI! – tenkte jeg. Endelig blir jeg sjekket opp. Jeg er så søt! Jeg ble faktisk sjekket opp. Denne gang i stummende mørke, så det passet profilen min. Det var av en middelaldrende mann, men allikevel. Det var en bekreftelse på at jeg ennå har draget. Kanskje det var han samme mannen som en gang på 90 tallet satte inn annonsen over?

Jeg sa farvel og tuslet lykkelig inn i skogen.

Ta 2 Paracet og håp det går over. Eventuelt påfør deg selv en god springskalle, eller rett og slett,- løp for livet. Det hadde jeg gjort dersom jeg hadde blitt invitert. På en jobb-befaring i dag møtte jeg alle møters  skrekk. Skatteetatens Årskonferanse. Hvilke bilder skaper det i hodet ditt?  . . . Jeg skulle inn i en stor konferansesal for å sjekke Lyd- og bildeutstyret. Jeg måtte vente litt til de som var der inne skulle ha pause. Når pausen var slutt veltet de ut i korridoren. Og de som tøt ut var ingen ringere enn en samlet Skatteetat. Gudd. Det merkelige var at de så ut som vanlige folk. Det luktet hverken komper eller møllkuler. De var ikke gråere i klærne og stive i knærne. De hadde ikke fiskemagefarget hud. Mange av dem smilte.  Hmm. “De ser jo akkurat ut som deg og meg!”, hvisket jeg til kollegaen min uten at noen andre hørte det. “Jepp. De er det. Bare smartere!” svarte han.

Dersom du har venner på Hånes, så ikke besøk dem akkurat nå. Fra Bamåsen i sør til Grovika i nord. Hveteveien, Havreveien, Epleveien og andre veier. Ikke besøk dem i disse dager om du ikke er over normalt intressert i det de snakker om. Det er rett og slett kjedelig å være der. Enspora. Til og med til Nedre Timenes har det spredd seg. Og jeg vil anta de sliter med morgenbønnen på Ansgar Kristne Skole nå for tiden. For på Hånes er det andre bønner enn de til himmelen som gjelder. Og misforstå meg rett. Ingen skal hånes på Hånes, en går bare litt lei dersom en kommer utenfra. Det snakkes kun om en ting.  – Kaffe.  . . Kaffe . . . Kaffe. . Intressant nok. Jeg er glad i kaffe. Men når alle snakker om det! Kaffe kan jo også være så mangt, men på Hånes snakkes det kun om Cappucino Iskaffe. Alle snakker om det!

Om ikke Hånesgrillen tar feil da?

Jeg har ingen handlel – App. Min huskeliste er analog, basert på blekk og knuste sammenpressa trær. Jeg har altså kun min egen håndskrevne handlelapp. En slik i hui og hast Post-it lapp hvor egg og brød og kråketær havner. Av og til ligger den på kjøkkenbenken til den blir fylt opp av tidens behov og mangler. Og det var nettopp en slik lapp jeg røsket med meg på vei ut døra med retning sørlandssenteret og dets mange dagligvarebutikker. Handleturen gikk for så vidt greit. Jeg suste gjennom rekkene av fristende varer og fant både eplejuice, fløte og  havremelk. Til og med egg og brød fant veien i min trofaste trillende handlekurv, som fin og rød trofast fulgte etter meg. Men så . . . . . . .

Etter å ha dummet meg ut og blitt rødere enn tomatene på tilbud i frukt og grøntavdelingen på både Kiwi, Rimi, Rema, Meny, Obs og Joker hoppet jeg videre til lammerull som jeg fant.