!

Hvis du drar ho ut av kulda og inn i varmen høres det fint ut. Bortsett fra at vedkommende trives best i kulda. Trygt og kaldt. I tillegg dyttes ho inn i ett overfylt plastnett og inn i bagasjerommets ristende mørke før hun igjen blir tatt opp i varmen som ho hater. Deretter åpner jeg buken, tar alle eggene, og hopper på ho. Knuser hvert fiber i kroppen for at ho skal ta mindre plass før ho igjen skal maskinelt rives i biter og gå igjennom det samme en gang til. Er det rart eggekartongdama ble forbanna og sur.

Trav- og galoppsporten går nye tider i møøøøøte.

Ikke alle i start er fornøyd med opprykket til vår gjeveste divisjon. Som utpreget medgangssupporter forundrer det meg allikelvel at en bil er dekorert med ønsket om å komme tilbake. We’ll be back! lyser det fra bilen. Tydelig en som trives godt i den nest øverste divisjonen. Sikkert en middagstilfreds sørlending.

“This occured Prior to Findus.” Det var noe som skurret da jeg dro den supertunge bæreposen fra butikken med meg hjem. Det var noe som skurret da jeg satte låret i ovnen. Det var noe som skurret da jeg dekket bordet. Det var noe som skurret da en hestesko lå i komposten. Vet ikke helt hva det var men mett ble jeg.

Jeg må få meg større tallerken.

Hadde jeg hatt ett musikalsk fiber i kroppen min. Eller to, eller tre eller noen tusen. Hadde jeg vært artist med suksess, hadde jeg vært hemmelig berømt. Stilig. Jeg hadde nok vært som Magnus Grønneberg. En du aldri har hørt om mange ganger, men allikevel har hørt om igjen og om igjen og om igjen. Jeg gleda meg til sesong 2 av Hver gang vi møtes. Fjorårets sesong var stor. Fantastiske tolkninger av kjente låter. Og jeg ventet det samme i år. Kjente artister og kjente melodier. Men blandt alle de kjente dukket altså denne mannen opp,- Magnus Grønneberg. Artisten? Låtskriveren? Kjendisen? Hvem i helsike er den fyren? Vel,- det beviser vel den svake og nærmest fraværende musikalske informasjonsflyten som skjer i hodet mitt. Men gudd for en positiv overraskelse. Det var han som har laget Tigergutt. Det var han som sang Vill, Vakker og Våt. Det var han som sang Kom igjen. Det er han som er fronten i CC Cowboys. Og som han tolker andre sanger. Tårene mine rant sammen med Marion Ravn sine mens han sang hennes sang: Here I Am, – på norsk, Her står jeg. http://tv2.no/video/?progId=696402 Og Marion, og Marion. Du er nå offisielt et menneske.

Jeg er svakt undrende. Noen som vet svaret? Med sekken på ryggen, kamera i lomma og øyelokkene på vidt gap steg jeg nervøst ut på perrongen på Oslos sentralbanestasjon. En sedat, treig, og forsiktig fortumlet ør sørlending tar steget inn i tigerstadens gater. Det stod en tiger utenfor sasjonen? Kanskje en diger elg hadde vært mer passende? Men full av mindreverdighetskomplexer , lommereflekser og bibelbelte rundt magen beveget jeg meg forsiktig innover og oppover og utover i hovedstaden. Jeg ga ingenting til tigeren, men ga litt til tiggeren, før jeg kom til første fotgjengerovergang. Gudd. Trikker og trucker, busser og biler, her blir jeg ikke gammel tenkte jeg, rent bortsett fra at jeg allerede er gammel, tenkte jeg. En treig sørlending i Oslo!!!!. Men så! Den røde mannen på lyset var ikke alene. De var to som sa stopp! STopp, stopp!Hmm. Kanskje Oslofolk er like treige som oss andre. De må ha to røde menn som sier stopp før de stopper. Kanskje de er redde for å være alene når de står stille? For det var bare en grønn mann. Kanskje de er så stressa og raske og travle at de egentlig er treige. I denne trillekoffert gata gikk jeg altså. Men nå litt rettere og rakere. Og ved hver overgang traff jeg på to røde menn som sa stopp. Og jeg dobbelstoppet som mine med fotgjengere. Kanskje folk fra Oslo egentlig er akkurat som alle oss andre. Kanskje de  bare har litt dårligere syn kanskje? Eller kanskje de to røde mennen er satt opp for meg. En treig søring i Oslo.