Tenk. Bare tenk. En liflig tanke. Men tenk fort. Det er en fare for at før du får tenkt tanken så er den forbi. Akkurat som om du hadde kjøpt billett til Kollen VM. Når du kommer dit så er det over. Ut. Over og ut. Ikke mer. Slutt. Jeg så ei Oslodame på TV som har kjøpt billett og stod altfor lenge i kø. “Jeg skal aldri mer i Kollen”, sa hun. Lurer på om hun holder det hun lover. Men det er klart du har dårlig tid i Kollen. Og spesielt om du går for å se Northug og Bjørgen “in action” (og da mener jeg på ski). De holder det de lover. De er ferdig før deg. Sansynligvis. Men de gjør oss stolte. For 5-6 år siden hadde jeg ikke trodd jeg skulle få en tåre i øyekroken av Marit Bjørgen. Trønderjenta som gjorde det godt i skisporet men dårlig i kameralinsa. Altfor mye,- eeeeeeeeeeeeeeejjjjjjjjjhhhhhhh  veiiiiiiiiiiit ittttttttttj ehhhh- til at en sørlending kunne forholde seg til det. Det er dårlig med blaude konsonanter i trøndelag har jeg forstått. Men hun har gitt meg tåre i øyekroken nå. Jeg er stolt av at hun gjør det hun gjør, og ofrer det hun må. Akkurat som Petter. Jeg er glad det ikke er kino i alle bygder. Langt til øl. Ikke noenting bortsett fra samhold og flott natur. Jeg er glad for at folk går ut for å ha det moro. Ut i naturen. Ski, løping, sykling, ildsjeler, engasjerte foreldre. Vi får vår tiltrengte doser med Mariter og Petterer. Våre skikjappe helter av i dag og ut resten av uka. Men tenk om akkurat de to finner tonen og får unger. Hmmmm. Ungene ender sansynligvis om med hver sine campingplasser i foreldrenes navn. Vi får glede oss over det vi har nå. Lev i nuet og grin hvis du må. Det gjør iallefall jeg.