Det var tider det. Som 18 – 20 åring dro vi på sjøen med ei flaske peanøttolje for å bli brune. Brune blei vi. Arbeidsløsheten hadde vel og noe av skylda. Mye tid, mye sol og mye venner. Og så kom påska i år da. SOL, sol, SOL. Steikande sol som smører oss inn med rosa hud. Kroppen er ennå ikke aklimatisert fra dunjakka og stilongsen. Tjukksokkan har akkuat blitt dradd av og vottan permittert. SOL,Sol, SOL. Fiskemagefarga hud utsettes for solstråler som uhindret av et forsoffent ozonlag pøser ned over oss. Faktor er feigt sa vi før, og faktor er feigt repeterte jeg i år. Slipp valkene løs det er vår tenkte jeg. Men så. I et anslag av fornuft og rasjonalitetstankegang tok jeg på meg klær igjen. På med stilongs, ulludertrøye og finlandshette. HA! I år skal jeg lure sola. Om noen lurer på hvorfor jeg går med finlandshette i skjærgården, så gjør jeg det selv også. Det er ikke alt som trengs forklaring. Og sola lurte jeg altså ikke.