Engler og demoner. De ble kastet på meg. Ikke englene. Men demonene. Jeg stod og studerte en vakker liten engel på toppen av en gravsten i vår Frelsers Gravlund i Oslo. Uendelig vakker og sart. Bitte liten og lys. Hugget i marmor. Varsomt plassert på toppen av et dødsmonument for en disponent av forrige århundre. Mistet en vinge hadde engelen, men stod der likefullt og rakk frem en due. Vakkert. Fredfult og vakkert, så stille og vakkert at jeg forsvant inn i engelens verden et øyeblikk der jeg stod henfallen og nøt øyeblikket. Her stod jeg ved siden av Bjørnstjerne Bjørnsson, Werenskjold, Munch og min første TV -helt, Romeo Klive alias Alf Prøysen. Her ligger Henrik Ibsen og hviler. Det var da Dan Browns,- Engler og demoner vekte meg. En skare demoner steg opp fra avgrunnen i form av kråker. De omfavnet øyeblikket mitt og knuste det.

Helsikes kråker.