Det er en lauvskog. Tett sådan, bak hytta, med masse småfugl. Ja, for vi er snille med de små kvitrerne. Vi forer de søte småfuglene både sommer og vinter slik at de store fuglene skal ha noe å spise. Like ved hytta bor et par spurvehauker. Disse flygningenes mestre. Små og kjappe. Med korte, brede vinger er de bygd for å manøvrere i tett skog på jakt etter oppfeita småspurv.

Nå har det seg jo slik at jeg er en feiging. En kylling. Ett stykke blaud papp. Enkelte vil sågar kalle meg for en spurv. Og det var nok det som gjorde at jeg oppdaget våre to spurvehauker. Eller de oppdaget meg. “Ah, en feit og fin BilringSpurv” sa den ene til den andre.”Angrip!” sa den andre. Og det var det de gjorde. De så på meg som et mellommåltid for spurvehauker uten kalorirestriksjoner. Og klør har de. Gudd. Lange og skarpe, konstruert for å sette spor. Etter et par timers kamp så vant jeg. Min taktikk er å fortelle min livshistorie til de som angriper. De fleste gir seg fort da, stikker av, eller sovner. Den ene spurvehauken dånte faktisk og våknet aldri mer. Og dermed var den ut or soga.

Egentlig så fant vi en dau spurvehauk. Men den setter jo tankene i sving hos en stakkar.

Spurvehauk (Accipiter nisus) er en rovfugl i haukefamilien. Les mer og hør skriket http://www.luontoportti.com/suomi/no/linnut/spurvehauk