Det er et under at jeg har venner og folk jeg kjenner. Jeg er best, og har alltid vært det, på usosiale medier. Litt rart egentlig. Jeg er jo R E K L A M E M A N N. Reklamemann? Jepp, det er meg. Autrert autist med oppmerksomhetstrang og behov for allsang ved enhver anledning. Rampelyset og røde løpere burde jeg jaget på. Reklamemenn skal være slik. Boblende, sprudlende lysfontener med en trang til alltid å stå først i ambisjonskøen.

Jeg er ikke en gang god på brainstorming. Jeg bare sitter der og ingenting kommer. Og jeg er reklamemann. Allikevel har jeg ikke bommet i livet. Jobben min gjør jeg bedre enn de fleste, bare anderledes. Mer alene. Mine ideer kommer av at jeg ser mer enn jeg prater. “Å tenke er å se”, sa en klok person en gang. Alene i skogen eller alene hjemme, jobber jeg best. Det er da snurrepiperiene tar form i hodet. Det er da feilkoblingene kommer og viser meg noe bra. Dyktige kolleger korrigerer meg og holder meg i nakken av og til. Det trengs nok. Jeg jobber daglig med store nasjonale og globale aktører, men har aldri behov for å skryte av det. Jeg har designet ting alle ser men har ikke behov for å fortelle om det. Jeg satt på et hovedkontor i Oslo på tirsdag og diskuterte jobb. Et globalt selskap ønsker mine tjenester. Rart. Jeg som er så usosial. Hmmmmmm.

Men, det er slik jeg er og jeg trives med det. Så lenge jeg selv vet jeg har gjort noe bra, så er det egentlig nok.

 Å trives er det beste man kan gjøre. Jeg trives med gode kolleger. Jeg trives med min vakre kone og gale familie. Og jeg trives med å være alene.

Allikevel skriver jeg blogg og er på facebook. Er jeg Fuck’ed Up