Plumbo åpner avløp. Det er kanskje på tide. Det går sikkert ann å forklare hva som er bra musikk. Rent teknisk. Oppbygging. Toner. Tekst. Harmonier og dissharmonier. Sannsynligvis scorer ikke Plumbo så høyt på dette. Men gruppa Plumbo har en unik egenskap. De setter sinnenen og fortvilelsen i kok bare fordi de er populære. Er ikke det stilig. Folk digger de. Bruker tellerskrittene sine på de. Kjøper musikken deres. Samtidig har det gått sport i å rakke ned på de. Kanskje alle disse nedrakkerne skulle åpnet opp sinnene sine litt med en dose Plumbo. Skylles ned med en kopp varmt vann. Selv digger jeg ikke Plumbo men mobber de ikke av den grunn.
I går valgte jeg vekk både Plumbo og GranPrix. Flokken i “Hver gang vi møtes” lokket mer, og tårene spratt i går også. Jeg blir rørt av å se rørte folk. Og hvilken røre det var i går. Jan Eggums tekster og låter tolket av andre. For meg traff Elvira Nikolaisen sin versjon av En natt forbi. Den traff et sted inni sjela. Og sammen med både Min kones, Jan Eggums og mine tårer ble dette en flott opplevelse.
Så utrolig betagende. Du har en utrolig fascinerende stemme. Du har noe som er så uskyldig på toppen og noe svært og mørkt under det, sa en rørt Eggum etter opptredenen.
! 