He, he. Dagfinn. Du har så rett. Du kjenner dine måker. – Endelig er måkene tilbake tenkte jeg i går. Jeg var på hytta og bygde opp igjen et halvtak som stormen 4. desember bestemte seg for å overta. Og mens jeg jeg hamret og bannet og prumpet landet det noen kjenninger på rekkverket like ved,- Hædi og Bædi. 2 fiskemåker navngitt av barnebarnet. De gjør dansker av seg i vinterhalvåret, – det er jo deilig å være norsk i Danmark. Selv for måker. Og der satt de og kikka gjenkjennende på meg og. “Hei!”, sa jeg, “lenge siden sist.” Og mer skel det ikke til med gamle, gode venner. Praten var i gang. Jeg førte en samtale med dem under arbeidets gang. Vi delte en tørr brødskive og de nikket ettertenksomt etter hvert som jeg brettet ut livet mitt for dem. Jeg fant forståelse og anerkjennelse. Vi var rett og slett på bølgelengde. Halvtaket ble ferdig i lys fra ei stålampe. Jeg takket for laget og gikk hjem. Akkurat hva vi snakket om er mellom dem og meg.