Jeg er en enkel mann. Jeg finner glede i å fly over styret på sykkelen. Jeg finner en indre ro ved å lande med trynet først i gammelt råttent myrvann. Den liflige smaken av bikkjemarkerte gresstuster og følelsen av utemperert vann nedover langs ryggraden både på innsiden og utsiden av goretexen er befriende. Vel ute av El-syklenes landeveier kan jeg frydefult glede meg. Over uimpregnierte hansker. Over impregnerte sko. Et kne som virker og ei setesår rumpe. Og altså, et sykkelhjul som bråstopper  i gjørma uten at jeg bråstopper. Det er min sønns skyld. Det er han som har mast. Jeg gikk, og syklet, på en smell sist helg. Jeg spurte om han ble med på sykkeltur og han sa ja. Han ble med på sykkel sånn halvveis inni skogen. Det så ut til å more ham. For uten at mine avskrekkingsteknikker hadde noen som helst effekt ville han gjenta turen nå på søndag. “Siden det er kaldt og regner og du ser så sliten ut,- skal vi ikke ta en sykkeltur i skogen?” Gudd å gudd, men takk Stian. Vi trosset oss selv og dro på tur. Jeg svetta mer enn det regna, og sleipe røtter, dype pytter og glatte steiner gjorde bare turen mer innholdsrik. De sørga for at blåmerker ble varige vonde ,men gode, minner. 2 og en halv time gikk seint men fort.  Det blir nok flere fine motvillige turer vil jeg anta.