Det skal ikke så mye til fra du har det skikkelig moro til du ikke har noe i det hele tatt. Veien mellom liv og død kan være lang for noen, kort for andre. Min far valgte den korte veien. Han var heldig, han  kunne velge. Snarveien vil noen si. Han hadde noe skjørt inne i kroppen sin. Noe som kunne fikses på og kanskje gjort ferden mot døden lengre. Kanskje altfor lang. Ubehagelig lang. Men han ville ikke. Han ville ikke bli fiksa på. “Det er ingen vits i å holde meg i live, dersom jeg ikke kan leve”, sa han. Han visste at dersom dette skjøre til slutt sprakk ville veien bli kort. Og han fikk det som han ville. Han syklet til byen på mandag. Jobbet i hagen på tirsdag. Var vekke på onsdag. Han levde helt frem.