Bortreiste barnebarn er både en velsignelse og savn. Og akkurat de jeg er bestefar til har vært på dannelsesreise i sommer. Til morens hjemland,- Thailand. Og det i over to måneder. Gudd. Lang ferie, langt vekke. Mange timers reise unna og sånn ca 5 timer i tidsforskjell. Det er så mange ganger i sommer jeg skulle ønske de hadde vært her og det er så mange ganger i sommer jeg er så glad for at de ikke var her. Barnebarn er valgfritt,- i teorien. Og for sosiopater. De er jaggu meg fortsatt til mer glede enn sorg. Og i går kom de på hytta. Første dag i Norge etter 2 måneder i utlendighet. Med  godt innprenta jetlag sendte de  sleipe foreldrene de små til oss for rehabilitering. Og de unnlot å si at det ikke bare var jetlag ungene skulle behandles for. Det var et uforløst bursdagsselskap i Lucas og begge to led av langt fremskredet is-abstinens. Vel,- vi brettet opp ermene på t-skjorta til det så dumt ut og hoppet inn i oppgaven. Maya ordnet et minibursdagsselskap for den nybakte 8-åringen og i det ballongene hang i trærne og pølsene lå på grillen kom gjestene. Svanen Tomine med kone og unger dukket opp, og jaggu kom ikke min gode venn Ole og sønnen Robin inn til hytta vannveien. Fra landeveien kom vakre Elise og plutselig var vi et selskap. Gutten ble feira og vi tapte kampen mot is-avvenninga men vant over jet-lagen. Elise tynte oss alle i Monopol helt inn i mørket. Den jenta går ikke av veien for å lure onkler, tanter, niese og en nybakt 8-åring. Det ble seint før vi la oss. Det er godt å ha de tilbake.