Det er litt selvtilfredsstillende egoistisk å ha gjort det jeg gjorde i går. For andre gang tok jeg turen ned til byen og håpte med nysgjerrig frykt at en fremmed ville bli med på tur. At en eller annen flyktning ville møte opp å bli med på en gåtur en times tid. Og det føles litt godt inni ryggraden å gjøre det. Jeg er vel kjent for å stille opp og hjelpe. Men bare i mine nære omgivelser. For familie og venner. Mitt noe usosiale vesen tillater meg ikke å gå ut i den store verden og stille meg til rådighet. Da er jeg egentlig langt utenfor komfortsonen min. Min inkluderende og  tilstedeværende kone har alltid sagt at det ikke er farlig. Men jeg har alltid trodd ho ljuger. Andre kan gjøre det, men ikke jeg. Allikevel gikk jeg ut av komfortsonen til hjemmets trygge hule i går. Og inn i ukomfort-sonen. Jeg gikk tur med Acmed og Malaz. To unge menn som har opplevd mer en de bør. Og vi hadde ikke gått langt før jeg glemte mitt innesluttede vesen og var med på turen i hodet også. For meg er dette voksenopplæring av meg selv. Og kanskje komfortsonen sakte men sikkert blir utvidet.