I dag skulle vi gå rundt Fiskåvannet hadde turoverguiden bestemt. Vi gikk rundt Hamrevann forrige gang. En fin flat tur så jeg så frem til en fin stille ettermiddagstur rundt Fiskåvannet. Vi parkerte ved vår alles beste venn og verste fiende, Biltilsynet. Turen startet behagelig inn over en grussvei. Praten gikk lett og jeg så frem til en finfin tur. Et stykke inn langs veien stod et skilt med innskriften Borlihei. Jeg ante fare. Og den ble bekreftet da guiden pekte opp og inn på den bratte sti. Igjen stilnet samtalene på vei opp. Det var tungt og bratt. Vi kom oss endelig opp. Men det var bare så vidt vi var der oppe før vi skulle helt ned igjen slik at vi kunne gå halvveis opp igjen der hvor stien plutselig vendte nesa nedover. Mine to bein ble slitne og knærne til denne geriatriske gjengen knirket og knaket. Det hjalp ikke at vi hadde med en fuglehund med firebeinsdrift som lekent og lett løp over alt. Vel nede fra Borlihei begynte det jaggu meg en lang oppoverbakke igjen. Gudd. Det fine var at det var stille og klart og de få gangene jeg klarte å løfte blikket var utsikten slående. Finest ble den oppe på Bølihei. Eller Øylihei som den egentlig heter. Ble til og med sliten i rettskrivninga på denne turen. Men der oppe var vi høyt på strå og myste sydover, der kunne vi nesten vinke helt til Hirtshals.

Det var en annerledes tur i et kupert landskap med mange bratte stup. Vi passerte og Den Lille Kjeragbolten som er akkurat høyt nok oppe til å bli nesten litt skummel, men ikke helt.