De gangene jeg klarer å fange et øyeblikk med alle mine sanser, i stedet for med et kamera, er sjeldne men ufattelig dyrebare. Et øyeblikk er ikke langt, så det er fort over. Historie. Min kone har forsøkt å lære meg å være i øyeblikket. Akkurat nå, akkurat her. Det er egentlig det eneste vi har. Jeg har mistet mange øyeblikk ved å prøve å fotografere dem. Plutselig er det et fotoapparat i mellom meg og magien i øyeblikket. Jeg tar et bilde av det som skjer slik at jeg kan fortelle andre at det har skjedd. Skryte av hvor fint og spennende og magisk og vakkert og enestående og skummelt og smertefult og søtt og spektakulært det var. Skryte av at jeg var akkurat der da jeg skjedde. Og det stemmer, men stemmer allikevel ikke. Jeg var der, for jeg har jo fotobevis, men jeg var allikevel ikke til stede. De gangene jeg klarer å fange et øyeblikk med alle mine sanser er magiske. Det å plutselig oppleve ett eller annet og samtidig åpne opp alle sansene for å motta sekundenes magiske energi. Det er ikke lett, men jeg opplever det oftere og oftere.  Jeg klarte det ikke denne gangen. Jeg ødela for meg selv med å ta bilde av pus og kona. Men jeg tror at Maya opplevde øyeblikket med pus. Og pus opplevde øyeblikket med Maya. Kort, nært, ekte og vakkert.