Og så kom endelig siste del av krakken duvende og drivende inn i fjæra på myge bølgår. . I ei lun vik på Lyngøya lå den. Den siste grånende plankebiten som jeg mangla. The missing link. Den savnede sønn. Den siste biten i puslespillet. Og i tillegg kom det en interiørkonsulent fra nord til mitt bord. En veltrent svoger fra Øverbygd la sin hånd på verket og krakken var et faktum. Den trengte en liten tuch av nordlys. “Nice Krakk!” kom det fra en fortsatt Palmesusende nevø i stolen bak. “Ja, fin ble den” sa svoger og meg i kor. Og til alt hell og lykke matchet den stolen som drev i land stykke for stykke for en måned siden. Av og til har man litt av flaksen som driver rundt i universet. På terassen av sibirsk lerk står det nå et enestående eksemplar av en Aerondeck stol. Med tlhørende krakk. Tidløs i sin design, tidløs i sin funksjon, tidløs i materialvalg. Gudd å fin.
