3 små og 4 store gikk på tur. Til Ravnåsen. Det vil si den ene lille satt på tur. Beina ble spart til pausen på toppen. Det har seg slik at jeg helt uten forvarsel  ble introdusert for en meisetype som ornitologer ikke bryr seg noe særlig om. Den er  fargerik. Den trives sånn ca 1 meter over bakken. Spiser alt mulig. Den har solid skjelett. Og setter den seg først ned er den vond å få løs. Selv om dens navnefrender som Kjøttmeis og Blåveis flyr av sted når vi kommer blir denne meisen sittende. Det er den plagsomme Bæremeisen vi snakker om her. Og denne dagen landet  denne  brysomme bæremeisen på ryggen min. Og inni den igjen hadde det plassert seg et knøtt på 2 år. Så det var en heller lettskremt, tilårskommen mann som gikk innover skogen med en skapning pustende i nakken. Jeg prøvde fortvilt å riste den av meg, men det nyttet ikke. Ikke før vi var kommet opp. Da slapp vi løs meisen og dens innhold. Phu. Resten av oss sanket ved, svidde pølser, og nøt Mayas hjemmelagde banankake til kaffen. Til tross for ny erfaring med bæremeis på ryggen ble dagen utmerket. Og meisen landet på ryggen til tante når vi skulle ned igjen.  Phu,- igjen.

Takk for turen alle sammen.