Kjørenevrotiker

phu_tommetanker

Stormvarsel! Vegvesenet anbefalte folk å kjøre ned fra fjellet på lørdag. Søndag skulle bli ille. De tok mye feil, men litt rett. En liten dyrebar pakke skulle leveres på Evje i går. Et barnebarn. Han har vært med oss på Hovden i helga men måtte ned til skolen på mandag. Jeg skulle kjøre han til Evje hvor pappan overtok, på søndag. Ca 2 timers kjøring hver vei. Under gode forhold. Men; Stormvarselsøndag! Jeg sjekket YR og Storm og metrologisk institutt på jakt etter det beste været. Jeg så til og med ut av vinduet! Og værdamene tok litt feil. Det så ikke ille ut. Jeg liker ikke kjøre bil i utgangspunktet. Ennå mindre på glatta og ennå ennå mindre på glatta på natta. Men det så lyst ut. Lite vind, ingen snø i lufta. Han susset famma farvel og kl. 16.14 la Peugeot 3008 i vei nedover dalen med oss inni . Og kjøringa gikk topp. Masse biler nedover. Jeg fant noen som kjørte like seint som meg og la meg sist i køen. Slappet til og med nesten litt av. Det var nesten ikke is i veien. I alle fall ikke nedover-veien. Men øynene gled over i andre kjørefelt,- hjemover-veien. Full a snø og is. Begynte allerede å grue meg, men kona har lært meg å leve i nuet så gruinga forsvant og vi føyk langsomt nedover Setesdalen. Fine veier. Pulsen var nesten nede i hvilemodus noen kilometer. Men så.  Plutselig, litt syd for Ose, stoppet asfalten. UÅÅÅÅÅÆÆÆÆ. Klink is overtok. Zucca – føre. Og miljøbevisste meg har selvfølgelig ikke piggdekk. I det forhjula spant litt i en sving stivna jeg fullstendig. Lagde fingermerker i rattet, stoppa hjertet, beit tannmerker i leppa, pustet ikke, stirra stivt rett frem og blei kald som isen uttafor. Allerede nervøse nerver ble nevrotiske. Gutten satt ved siden av meg og spilte pianospill på mobilen uten å registrer likbleike bestefar ved rattet. Jeg lot den allerede saktegående køen forsvinne foran meg og kjørte så seint at jeg følte meg trygg. Snittet lå vel på 27 km i timen fra Ose til Byglandsfjord og det gjorde meg ingenting at skiløpere med skirulllatorer passerte meg. Heldigvis hadde veivokterne etter hvert sølt salt i veibanen så bilhjulene mine endelig fikk feste igjen. Hele denne tiden føyk morske menn i digre Audier, Volvoer, BMWer og andre forlengere forbi meg. Men jeg liker å leve så jeg holdt mitt tempo. Vi kom til Evje og gutten klemte også meg farvel. Jeg vinket i det de kjørte mot sør og jeg skulle opp til Hovden igjen. Med nerver i hellspenn lyttet jeg til Highway to Hell. Det var mørkt og glatt. Jeg lyttet til alt nytt om stengte fjelloverganger og var fornøyd hver gang speedometeret gikk over 50 tallet. Heldigvis hadde de salta hjemover-veien og så hjulene fikk litt feste her og der. Jeg så faktisk litt lyst på det, helt til Stormvarselet virka.

Men jeg kom opp. Uten nerver, de var slitt ut. Der ventet Maya med øl og gourmetisk oksehalesuppe.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s