De fine rutinene er et vitne om trygghet og kjærlighet. Rutinene jeg har er enkle og jeg gjør dem hver morgen etter at hele kroppen og hodet har knirket seg opp av senga. Før jeg tar bussen til jobb.  Fra mai til det blir kaldt bor vi enkelt på hytta. Enkelt men fantastisk. Noen vil kalle det tungvint. Ikke jeg. Det første jeg gjør om morgenen er for egen del, av kjærlighet til meg selv. Jeg fyller vannkokeren halvveis opp og trykker på knappen. Vannet skal bli til en kopp pulverkaffe og til varmt vann i vaskefatet som står på benken under halvtaket utenfor. Kaffen skal jeg senere nyte mens jeg spiser 2 skiver brød med syltetøy og leser avisen fra i går. Den analoge. Og mens jeg hører lyden av vann som langsomt blir varmt setter jeg meg foran peisen og gjør noe for henne. Hun som fortsatt sover der inne. Også dette av kjærlighet. Jeg bygger pent opp en nøye planlagt errfaringsbasert stabel med bjørkepinner inne i peisen. Innimellom dem legger jeg en tenn-brikett.  Da er det bare for henne å tenne på når hun står opp. Og sammen med vannkokeren som jeg bærer ut, som nå er full av varmt vann, bærer jeg med meg kaffefilteret fra i går. Jeg sprer gruten ut over det vi til nød kan kalle en plen. Jeg går inn og legger et nytt filter i holderen. Slik at hun der inne bare kan fylle på kaffe og starte trakteren. Av og til glemmer jeg at jeg gjør det av kjærlighet og tenker stress, og uff og gjentakende kjedelig dritt. Det er da jeg enten må løpe med hodet først inn i steikepanna, hoppe ut i iskaldt vann eller rett og slett bare snu tankene. Det er rutiner. Jeg gjør det hver dag. Jeg kan gjøre det i blinde. Men jeg gjør det for henne. Av kjærlighet for hun der inne. Og jeg tenker noen ganger at; I dag er det første gang jeg gjør det. Og at hun sikkert blir glad.

Da blir jeg glad.