Vi kom nesten uten forvarsel og ble der kortere enn vi ønsket. For mens klokkene våre viste feil helt til det var for sent hadde vi lyst til å være lenger. Det er slik med dem vi besøkte. En avslappa gjestfrihet henger over plassen deres. Et stykke opp langs ei elv er en foss. Og litt lenger oppe bor Paul og Merete. Det var dem vi kom til. Meg og Maya og en lillesøster som ble plaga av en storebror med sennep i ræva. Vi skulle egentlig ikke være så lenge, men vi tok feil. For hos dem er det godt å være. For å få vasket vekk sennepen fra ræva til den plagsomme storebroren tok jeg dem med ned til fossen. De to små. Storebroren og jeg hadde vært der før, men ikke lillesøstra. Sennepen ble fort overdøvet og spylt vekk av fossens ville vakkerhet. De nedpussa tømmerstokkene og ultraglatte trepinnene som var skylt på land etter et langt liv i ei bakevje fasinerte. Og bulderet og de ørsmå dusjene ble verdsatt av ei lita jente. “Det er så fint”, sa hun. Hun satt stille i alt bråket sammen med broren en stund og bare så. Bare var. Og jeg er enig. Storebror også. I alle fall fikk en stund langs fossen gutten til å roe seg.

Og tilbake hos våre venner på HenHill begynte klokkene å vise feil igjen. Det var ikke før en lett oppgitt pappa ringte og spurte hvor ungene var at klokka viste for mye. De måtte hjem for de skulle se film. Egentlig tror jeg de hadde sett nok den dagen. Vi takket både Paul og Bål og Merete for deres gjestfrie varme og tålmodighet. Takk for store hjerter.