Det begynner å gå opp for meg. Karrieren er på hell. Jeg nådde ikke helt opp i toppskiktet av idretts-Norge. Det viser seg etter år uten selvinnsikt at jeg fortsatt roter rundt nede i bunnslammet. Tross iherdig innsats. Jeg hørte tidlig at det var viktig med hviletid. Samle krefter. La kroppen restituere. Dette har jeg etterfulgt og jeg har restituert mer enn jeg har trent. Uheldigvis har dette resultert i feilslått oppbygging mot selvvalgte strabasiøse sysler. Og det toppet seg (eller bunnet seg) i går. En turinvitasjon til venner ble avslått og da tenkte jeg å heller benytte mine sårt oppsparte krefter til litt vedhogging. Det var tungt, men jeg gjennomførte det kun med litt stive ryggmuskler som resultat. Det var da jeg ble invitert på tur. Kone og tre barnebarn på topptur. Faen. Vel. Det minste barnebarnet skulle jo egentlig ikke gå på tur. Det skulle sitte på tur. I en bæremeis surra fast til min eikestamme av en rygg. Faen igjen. Jeg gjennomførte også denne turen og oppdaget mine nye stive knær og lår i det jeg gikk ut av bilen hjemme. Familien ble akkurat sluppet av tidsnok slik at jeg kunne rekke avtalen jeg hadde med å hente 10 sekker ved i Høvåg. Det resulterte i ømme skuldre og tunge never. Heldigvis rakk jeg fotballen klokka 18.30. Det eneste dumme litt senere på kvelden denne søndagen var at senga hadde tyngdekraft og ikke var laget av svak oppvarmet gele. Tommestokk var vel den beste beskrivelsen av meg selv på dette tidspunktet. Kroppen gliste av hodet mitt som naivt trodde en slik dag kunne gå smertefritt. “Payback time”, sa den i det jeg la hodet på puta.