Jeg skjønner nå hvorfor Tømmerrenna i Vennesla ble bygget. Det er lenge siden tømmerstokker fløt i den. I dag er det bare sånne som oss og en haug med andre daffere som liker å gå flatt midt inni skogen og langs elven som bruker renna. Denne finfine turen som er hevet over både terrenget og en hver tvil går vanligvis langs en impotent elv med brukket rygg. Stille og vakkert. Jeg vet ikke når de tok fra denne fossens den stolthet, men diverse blokkeringer, steriliseringer og årelatinger lengre oppe gjør dens fordums villskap til et syn kun for fantasien. Det er ikke ofte denne elva og fossen får leke seg fritt. Men det hender. Sist fredag var det en i øverste etasje som åpnet himmelens sluser. Dette førte igjen til at noen jordiske sluser åpnet seg og vannet gikk. Det steg til det glade vannvidd var nådd og fosset ble født på ny. Den brølte av glede. Dette hadde ikke engang Moses klart å skille. Elva var ikke lenger dehydrert og den fikk stolt potensen tilbake. Med bankende hjerte og store øyne gikk vi oppover Tømmerrenna i Vennesla. Av og til fikk jeg en barnehånd i min mens vi gikk. Av og til var det litt skummelt. Lenger oppe fløt elven rolig og vi kunne igjen høre oss selv. Boller og juice i en skog hvor lyng og mose fortsatt holder pusten. For oss som har vært her før var det fantastisk å se forvandlingen. Vannets villskap og råskap er fryktinngytende fabelaktig på slike steder.

Ta turen og se hvorfor tømmer ikke kunne fløtes i denne biten av Otra. jeg tipper elva blir sliten etter ei økt som nå og sovner nok snart igjen. Blir slapp og går i dvale.