Kjære fotballforeldre. Kjære håndballforeldre. Kjære turnforeldre. Kjære foreldre. Kjære dere med barn i organisert aktivitet etter skoletid.
Jeg vet du er glad i ungen din. Slutt å klag!
Et gjennomgående tema en må høre på dersom en menger seg med voksne som har barn i uselvstendig alder er klaging. Klaging og syting over sine egen ungers interesse for sosiale aktiviteter og idrettslige medlemskap. Ikke det at barna driver med slikt holdningsskapende og fysisk forbedringsarbeid på fritiden. Det må de mer enn gjerne gjøre. Det er positivt. Ofte er det foreldrene selv som har kastet dem inni ymse klubber, lag og foreninger. Nei. Foreldre klager over at de selv blir involvert etter at de har meldt inn i ungen. De er glade for at ungen spiller fotball eller går på kurs i lappeteknikk i byen. Men de er tydeligvis ikke glad for å innlemmes i medlemsskapenes utenomklubbiske forutsetninger. Det klages når avkommet må kjøres og hentes til og fra treninger og øvelser. Det sutres over pålagt dugnadsdeltakelse. Det sytes når doruller, kjeks og lodd skal selges. Det er altfor mange treninger! Det er altfor mange turneringer. Det er slitsomt. Det er stressende. Det er svartedauen. Det er undergang. Livet slutter her.
Sjelden hører jeg foreldre snakker om hvor fint det er å følge opp sine barn. Se dem spille. Se gleden. Se kameratskapet. Se utviklingen. Jeg er helt sikker på at alle foreldre har disse tankene og gledene inne seg. Men hvorfor ikke utenpå. Noen har det og de er gøye å møte. Jeg møtte noen i går.
Men oftest blir det syt.
Og det er trist. Hvorfor er det lettere å syte enn å smile.
