Jeg tenker ganske ofte; “Hvor er det? Der har jeg aldri vært. Dit vil jeg gå.” Så jeg har tuslet over stubber og rota meg bort i kratt på mange bevokste steder rundt byen vår. Og så hørte jeg om Årosveden. Der hadde jeg aldri vært. En vede er jo en varde som en gang kunne brenne. Et gammelt varslingssystem plassert på utkikkspunkter langs vår kronglete kyst. En del av sosiale medier en gang for et par hundre år siden. I dag er det  fine steder for fin utsikt og nistepakkespising. Stort sett samme utsikt fra alle vedene langs kysten egentlig. Stein og trær og masse fukt. Du ser ut over havet og det meste er vann. Finere å se innover eller nedover. Litt mer å se på. Uansett, dit ville jeg gå og jeg fant fram kart, drikke, eple og Andrew. Det ble en kondisjonert tur. Fra Langenes skole startet løypa på fint gruset vei forbi en liten kirke og videre langs det vakre Kvernhusvannet. Og grusen forsvant aldri. Den holdt seg under beina nesten hele veien. Men gudd! Selv om jeg prøver å unngå turløyper uten snublerøtter, glatte steiner og barnevogner var dette en fin og variert rundløype. Perfekt for de som er belemret med lysten til å jogge vil jeg tro. Kun siste stien opp til toppen var ikke gruslagt. Løypa var lett og passe lang; 6,5 km. Fordelen, og ulempen, med slike lettgåtte turer er at en aldri blir anpusten så vi skravler hele tiden.

Takk for nok en fin tur Andrew.