Det er ikke bare jeg som blir alene når Maya drar til Brasil. Noen små mennesker litt yngre enn meg tenker ofte det samme som meg. “Er det lenge til famma kommer hjem?” spør de. Jeg kommer med ulike svar hver dag. 17 dager. 11 dager. 9 dager. Heldigvis teller vi nedover og ikke oppover. Og vi gjør det sammen. Vi er hjemme alene sammen. Til og med uten henne i hus syntes enkelte barnebarn at det er stas å være her. Det varmer et gammelt innskrumpa hjerte. Jeg sitter og ser på et par støvlecrocs som står der borte ved døren. Innholdet har overnattet og vi har akkurat spist frokost sammen alene. Ved kjøkkenbenken sitter nå en 10 åring og spiller på mobilen og fortviler over en batteriprosent på 11. Jorden slik vi kjenner den vil ende i det batteriet når 0%. I alle fall i følge han. Men hjertet mitt lades opp i takt med hans svekkede batteri. Litt senere skal jeg dra han med på en god tur i skogen. Kanskje et bål og sannsynligvis noen pølser. Og de grønne støvlecrocsene skal bli med.  Sammen med innholdet.