Det sitter en sørlending litt øst for Rona i Kristiansand og skjønner altfor lite. Jeg er en fri og trygg mann. I frie og trygge omgivelser. Derfor skjønner jeg ikke stort lenger enn jeg kan se. Men det aner meg at noen har tatt steget av hengslene. At skaft har løsna. Det som foregår i verden et sted, i Syria, skjønner jeg ikke. Det gjør meg trist, men jeg skjønner ikke helt hvorfor. Jeg har forsøkt å lese om dette. Jeg har lest om forferdelige lidelser. Om mennesker som skyter og kvester hverandre for å få kontroll over områder. Meter for meter. Jeg har lest om sikkerhetsråd og Putin. Om militser og kjemi. Om barn og voksne. Om byer som ikke lenger er byer. Om Norge som ikke vil ha flere flyktninger inn. Om en president i USA som ikke helt vet å ordlegge seg. Om en statsminister i Norge som ikke tør. Om NATO  og raketter. Om en president i Syria som sier det vil bli krig om han gir seg? Jeg skjønner det ikke. Jeg leser men jeg er for langt vekk. Sannsynligvis er det mennesker som tar de ulike avgjørelsene. Mennesker som har andre forutsetninger enn meg til å fyre av et våpen. Til å trykke på en knapp. De har opplevd mer enn de trenger og mye mer enn meg her oppe litt øst for Rona. Og nå som Trump tillot et begrenset angrep skjønner jeg ennå mindre. En begrenset krigshandling? Jeg tipper at de som ble truffet av rakettene ikke syntes det var begrenset.

Jeg skjønner det ikke.

Kan de ikke bare slutte tenker jeg……..