Det finnes en beroligende glede ved å ikke vite . Å sitte slik stille, – lenge, å undre seg. Bare se og undre. Gleden ved å ikke vite, bare undre. Det er så deilig å gjøre det selv. Det er så flott å se barnebarnet gjøre det. Sitte ned alene og lure på noe. La seg fascinere av bittesmå levende vesener. Mens vi voksne saumfarte sandbunnen etter hjerteskjell satt Lucas og undret seg over et annet liv. Livet til en liten skapning inni huset til en forhenværende snegle. Livet til eremittkrepsen er helt klart noe å undre seg over. Denne lille skapningen med de fryktinngytende klørne. Den med det perfekte ugjennomtrengelige skallet. Helt til den må bytte bolig. Etter hvert kom en onkel bort og hjalp undringens tanker på rette veier før de begynte å undre seg videre sammen. Fint.

Og hjerteskjell fant vi masse av.