Han har blitt så gammel nå at det er svært irriterende å tape for han. Tidligere lot jeg han vinne av og til. Jeg gikk med på nye regler og lover i de spillene vi spilte. Lover og regler som var nøye tilpasset hans spill. Lover og regler som nesten garanterte han seier. Det er slik bestefedre gjør. Oppgaven min er å la han få vinne uten at det blir for åpenlyst. Det bygger selvtillit og sikkerhet. Det varte noen år og han vant mange runder med LUDO, Den Forsvunne Diamant og Monopol/Millionær under dette dobbeltspillregimet mitt. Men med tiden ble glunten smartere. Det viste seg at han har talent for mønster og tall. Og det viser seg at han har umenneskelig flaks. Alle disse tilpasningsforordningene er nå borte fra spillbrettene. Nå følges leverandørens regler ned til minste paragraf. Men faen ta. Han vinner nå på egenhånd. Nesten alltid. Og det er det som er så irriterende. Så inni hampen irriterende. Han tar det som en selvfølge. “Hvem var det som vant forrige gang, – bestefar?” spør han. “Du” svarer jeg. Blid med mutt. “Og ganga før der?” fortsetter han. Vi vet svaret begge to, så jeg åpner ikke kjeften. Jeg er ingen dårlig taper der og da. Jeg smiler og gratulerer og ser at jeg kun har 2 hundrelapper og 2 femhundrelapper igjen da jeg lander på hans holtell hvor døgnprisen er 45.000 kr. Jeg ble knust igjen.

Det hender jeg knekker en kvist eller to i skogen etterpå.