En ganske tidlig lørdagsmorgen. Sånn ca. klokka 9.30. Egentlig grytidlig for et morratrøtt saggetryne som meg. Jeg gikk i dvaletilstand nedover sykkelstien mot Meny. Butikken hvor lørdagsdagbladet blir innkjøpt hver lørdag omtrent på denne tia. Med meg hadde jeg et par elleveåringer som klokelig holdt kjeft. De så at hjernen til bestefar ennå ikke hadde stått opp, selv om kroppen beveget seg. De var kun med for å karre til seg litt godteri i lausvekt. Og lettlurte meg skulle betale. Det var jo tross alt lørdag. Den lave morrasola gnagde seg inn gjennom pupillene og tvang fram små iaktakelser av de omkringliggende omgivelser. Morrafukten reflekterte morrasola der den kunne. Til zombie å være var jeg heldig som stoppa opp på brua over veien. Med smale kinaøyne myste jeg inn i solens rike. Jeg tror det tok lang tid før jeg så det. Det vakre. Men jeg så det omsider. Jeg så at lav sol, fuktig Høvågvei og morratåke på myra var en fin kombo. “Fint”, tenkte jeg seint og smilte. “Se gutter, så fint det er”, sa jeg til noen som ikke gadd høre på meg. Jeg tok et bilde for å huske. Og når jeg i dag hadde glemt at jeg tok bildet og allikevel fant det, smilte jeg igjen. Det var jo vakkert. Jeg er glad jeg så. Jeg tror det vakre finnes over alt. Bare en ser etter.