Prinsippene raser rundt i en treårings hode. Hun vet det er gøy, men hun vet ikke helt hvorfor. Hun liker å kle seg ut, men har traumer etter en tur på Sørlandssenteret hvor det over alt var edderkopper, skummelheter og smerte og: “masse blo på fålk”, som hun nervøst stotret frem. Først etter lange foredrag og plansjer og overheads begynner det å synke inn i hennes nye hode at denne kvelden kan du gå rundt til husene i nabolaget, banke på, og få gratis godteri. For bak hver en dør står det en bolle med minst 5 kg godsaker til fri avhentelse. Og at alle de med dødsmasker og blod er ikke farlige; “de er jo fålk”, som hun sa høyt til seg selv.

Selvfølgelig tar hun feil her. Hun skulle bare ha vist hvor skumle folk er, men jeg lar henne leve i uvitenhet om akkurat det noen år til. Så når prinsippet med mengder av sukkermetta gratis godteri på en onsdag hadde sunket inn var det OK å kle seg ut og bli med sine storesøsken og en bestefar i periferien.. Og uten å vite det selv ble hun skumlest av alle. For hva gjør vel en nusselig poserende supersøt nysminka 3-årig prinsesse-pony-enhjørning med stjernetryllestav ute i mørket sammen med zombier, hekser og unger med glidelås i blodige ansikt og økser i bakhodet. Hvorfor overlever hun i dette dødsinfernoet som omgir henne. Det har jeg ingen forklaring på , og det ser underlig nok ut til at det kun er meg som er reddest for akkurat henne. I et hus innekledd i edderkopper får hun til og med gå inn på do.

Ser ut til at det bare er bestefar som er redd for henne.

Bedre blir det ikke da jeg bærer hennes korte bein og ei bøtte med godt hjemover i mørket og hun spør;  “Hvoffor feirer vi heroin?”