Jeg dro i snora. Jeg var halvdau. Kanskje jeg var heldau. Foran meg var det helsvart. En tett rullgardin stengte ute alt lys. Det var mørkt når jeg kom i går og mørkt når jeg la meg. Og etter lang kjøretur var jeg klar for en mørk natt. Jeg tok tak i den tynne metallkulesnora på rullgardinen og lot tyngden av armen dra den nedover. Lyset svevde inn i rommet mens øynene mine svevde ut. Mysinga endte i måpende blikk. Har jeg kommet til himmelen undret jeg. Jeg var ikke der i går, men er jeg der nå. Er jeg virkelig dau nå? Og har jeg blitt kristen siden jeg havna her og ikke lenger ned. Jeg våkner langsomt til og innser at jeg virkelig er i himmelrik. Dypt religiøse vil nok argumentere i mot, men de kjenner ikke meg. Jeg har kommet til himmelen uten å være dau. Og uten å være troende.

Gudd. Takk. Og god morgen Hovden.