Som pårørende til en ME-pasient i mange år har jeg jo hatt litt smittebekymring latent i kroppen. “Smitter det?” Tankene går jo i de baner av og til. Til alt hell ser det ut som jeg har gått klar. Den medisinske elite har jo ennå ikke noen fullgod forklaring på denne lidelsen, hvordan den oppstår og hvordan den spres, og det finnes ingen kur som de tror på. De påstår allikevel at det er ingen smittefare. Maya sin utmattelse forsvinner sakte men sikkert etter en privat behandling i fjor. Hun er så godt som god igjen. Verre stilt er min sønn som har en kone med ME. Utmattelsen har rammet henne og hun trenger hjelp i det daglige. Også på en liten skitur her om dagen. Kreftene forsvant i bakkene oppover og hun havnet i pulken sammen med sin minste datter. Det var da jeg skjønte at utmattelse kan smitte. Som vitne til denne seansen hvor en ME råka kvinne ble trukket av sin mann så jeg hvordan utmattelsen sakte men sikkert forlot henne til fordel for han. Det er ikke forsket mye på dette fenomenet, men heldigvis fikk jeg foreviget dette på både bilder og film. Etter en halvtime hadde utmattelsen rett og slett tatt over kroppen til han som dro. Fiskebeinsmerkene i snøen ble tettere og tettere til de helt stoppet opp. Hun kunne reise seg opp av pulken mens han datt sammen. Kroppen hans var totalt utslitt og han måtte tilpasse resten av dagens aktiviteter deretter. Akkurat som en ME-pasient.

Et underlig faktum.