Byggeskum er en ganske så kostbar ting for en amatørbyggmesterlærling. Dette fantastiske produktet som kan sprayes inn i smale sprekker rundt vindu og inn i karmer. Det er født til å isolere og tette på de trangeste steder. Prinsippet er enkelt. Du sprayer littebitt inn i sprekken og byggeskummet utvider seg over tid og tetter sprekker og hull.

Det er ikke byggeskummets egenskaper jeg bestrider her. Heller ikke den litt stive prisen.

Det er mine egne varig svekkede byggeskumpåføringsegenskaper jeg er lei av. For det skjer hver gang jeg bruker dette her. Jeg trykker forsiktig på tuten og sprayer stoffet inn i sprekkene. Siden jeg fort blir litt engstelig for at det skal bli for lite sprayer jeg litt mer. Både her og både der. Og så litt til for å være helt sikker på at sprekkene blir fylt. Når jeg er fornøyd med meg selv setter jeg boksen fra meg. Jeg legger i farten ikke til det svake suset som kom fra boksen. Jeg rydder litt og går hjem. “I morgen er det tett og fint, ” tenker jeg.

Dagen etter kan jeg konstatere at det er tett og fint. Byggeskummet har fylt opp sprekkene. Det byggeskummet som ikke har fylt sprekkene har fylt hytta. Digre vorter og blærer og baller stakk ut over alt. Jeg kom akkurat da på hvor mye det egentlig kan utvide seg.

Stua var omtrent full av stivna byggeskum. Uten meg hadde det foregått et skumparty på hytta.

Og boksen som suste litt i går når jeg satt den fra meg hadde stoppet å suse.

Den stod og så på meg.