“På tide å krype til køys nå”, sier jeg forsiktig. Klokken har passert åtte og det er sengetid for alle 7 åringer. Jeg er mild og myk i stemmen. Litt fordi hun ser så trøtt ut og jeg ønsker ikke å vekke henne helt. Men mest fordi jeg er redd. Jeg  ønsker ikke å irritere henne. Jeg vet ikke om hun er farlig og kan angripe. Som en sovende bjørn, sleip slange eller en listig skorpion. Men jeg vet hun er på vakt og skeptisk mot fremmede. Jeg kunne ha båret henne til sengs men så er det dette med personlig kontakt og berøring hud mot hud. Smittefaren er ennå ikke avklart og jeg vet ikke om mitt immunsystem ville taklet å møte henne uten det korrekte verneutstyr. Jeg spiser både blåbær og drikker Chaga så immunsystemet mitt er sterkt, men ett sted går jo grensen. Jeg sier forsiktig igjen; “På tide å krype til køys nå, hun som tok deg med har allerede lagt seg.” Kosefilla henger der litt til. Ventende. Det er akkurat som den ser på meg og lurer på om den skal spise meg på vei inn til eieren. Så går det en liten bevegelse gjennom den. Det går et rykk gjennom meg. Den strekker seg i hele sin lengde før den stille glir ned på gulvet og smyger seg over dørkarmen og inn i soverommet til barnebarnet. Der krøller den seg sammen ved siden av barnebarnet mitt og sovner.

Ser ut som de koser seg.