Som alle Liverpoolfans kjenner til; You shall never walk alone. Ei heller til Den Omvendte Båd. Med tre gamle venner og ei ny tok jeg turen til Båden.  En grå vindfull turdag hadde samlet alle turfolk med Norrøna tøy og respekt for seg selv i Jegersbergskogen. En nyinnvidd vaffelbu i enden av en vei trakk folk. Og selv om veien dit er gruslagt og fint var det overraskende mye goretex og femtusenkronersjakker på tur. Vi la turen utenom.  Vi bomma på vaffelboden og tok turen opp til toppen. Der var vi alene, underlig nok. Vi møtte bare en og annen syltynn, innbitt og lett-trippende herre som ikke løp, men trippet fort oppover eller nedover stien. Det ser nesten ut som bakken er glovarm der de i tettsittende tekstiler skynder seg opp eller ned. Når sant skal sies så trippet vi også videre. Den Omvendte Båd hadde som alltid strålende utsikt å by på, men i dag vartet den også opp med kalde, gufne, forblåste vindkast. En liten tur videre og vi fant en litt lunere krok ved Salvestjønn hvor kvile av bein var godt også for sjela.

Det var på hjemturen, nede ved Kyrtjønn at de omvendt blomstene var. En fantastisk flott liten skog med hengende blomster. Gult og vakkert og underlig. Like ved fant vi og en miniskog med noe som lignet på Kjerringrokk. Også den mystisk vakker og underlig. I dag var det turen og ikke toppen som gav fra seg de største inntrykkene.