Smertefull omtanke.

“Er det bedre på blø i hjel?”, tenkte jeg.  9 år gammel og ny-tryna. En slik tanke skal jo ingen 9-åring ha. Allikevel kom den. Jeg hadde akkurat tryna på sykkelen på vei hjem fra bading i Tretjønn. En solbrunn lyslugga utvanna liten kropp i shorts og t-skjorte kikka opp på en fugl som fløy forbi. Det jeg ikke så var at veien svingte uten at jeg gjorde det. Forhjulet gikk rett i en stein. Sykkelen sladda og jeg tryna. Rævva og låret gled vakkert et stykke langs asfalten før jeg stoppa. Det må ha vært et opprivende syn selv om shortsen og sykkelen og skoan og t-skjorta og det fuktige hånkleet på pakkebæreren slapp uskadd fra hendelsen. Den opprivende hendelsen ble påført mitt legeme. Der hvor hud møtte asfalt var det ikke lenger mye hud. Skinnfiller lå oppetter veien, spredd utover. Et stort skrubbsår var det jeg satt igjen med. Større enn hånda mi. Det blødde litt. Det pipla litt. Men ikke så mye. Allikevel slo tanken meg, “Skal jeg heller blø i hjel.” Den fryktelige tanken kom fordi jeg visste at hjemme ventet det masse smertefull omtanke. Min velmenende mamma ville tørke vekk tårene mine som først ville komme i det jeg gikk inn døra. Som andre gutter på den tiden var jeg for tøff til å grine offentlig. Grininga begynte først ved ankomst hjemme. Og min velmenende trøstefulle praktiske pappa vill løpe etter sårbehandlings pakka. Plasteret som skulle på og – – – og – – – og – – JODSPIRITUS. 5 %. Djevelens eliksir. Dette stoffet de voksne smurte inn små sår og store skrammer med. Det skulle rense såret. Det gjorde det. Tror ikke så mange levende organismer og bakterier overlever et Jod-Angrep. Det svei noe så inni helvete. Og grein du ikke før, begynte du i alle fall da. “Så, så” sa mamma. “Så, så” sa pappa, mens jeg svevde mellom liv og død på grunn av sårbehandlinga. Ikke av skaden.

Kun til utvortes bruk,- står det på flaska. Giftig,- står det på flaska. Oppbevares utilgjengelig for barn,-står det på flaska.  Allikevel ble det penslet på åpne kutt og skrubbsår. Flaska fant jeg i et gammelt skap på hytta. Og minnene den vekket var gamle, men ikke gode. De svir ennå.

GUDD.