Vi gikk i skauen i dag. I skogen i Tveit. Med meg hadde jeg Lucas. Jeg spurte ham hjemme om han ville bli med. Han hørte ikke. Han hadde headset kobla til nintendoen. Jeg fikk kontakt etter hvert. “Blir du med på tur”, sa jeg. “Nei”, sa han. Jeg vet at det er standardsvaret til noen som nærmer seg tenåra. Jeg omformulerte spørsmålet. “Blir du med på tur blir jeg glad” sa jeg. “Javel da”, sa han. Han gjorde meg glad. Og jeg tror han ble litt glad han og. Vi skravla vår vei gjennom skogen i Tveit. Vi opplevde et lite eventyr sammen. Lille Kjerag ved Tonesal. Han gjorde meg glad.

Min mor er dement og bor på omsorgssenteret på Tveit. “Siden vi allerede er på Tveit svinger vi innom til oldemor en tur og sier hei” sa jeg. “Åhhhh”, sa han, “Jeg venter i bilen”. “Bli med inn så blir jeg glad”, sa jeg. “Javel”, sa han. Han ble med inn og jeg ble glad for at han sa ja. Der satt min mor og kjente oss igjen, -ennå. Demente blir sakte men sikkert verre. Men hun kjenner oss igjen ennå og lurer på om vi bor på hytta og om hvor hun selv bor. Jeg fikk henne opp med gåstolen og vi gikk inn i finstuen hvor hun ikke kjente seg igjen. “Hvor er vi nå?” spurte hun. “Du bor her” svarte jeg, “dette er finstua her du bor.” “Det kan jeg ikke huske”, svarte hun.

Vi gikk inn og satte oss. Det står et piano der også. “Kan ikke du spille noe for oldemor”, spurte jeg Lucas. “Nei”, kom det obligatorisk. “Men hun blir så glad”, sa jeg. “Javel da”, sa han og satte seg ved tangentene. Og jeg hadde rett. Min demente mor ble glad. Hun satt stille og bare så, og nøt. Hun lyttet til alle de ustemte tonene som kom ut av dette gamle pianoet og hun koste seg. Hun så på sitt oldebarn som gjorde henne glad.

Denne dagen gjorde Lucas både meg og min mor og hans bestefar og hans oldemor glad.

Den fineste gleden noen kan ha, er å gjøre andre glad.

Tror det stemmer.