På slutten av 70 tallet og inn i 80-årene passerte jeg fristende epler hver dag i en 6 års periode. Muligens ikke hver dag, men i alle fall i sesongen for modne epler. Jeg bodde på Kongsgård 3 og syklet til skolen. Først i 3-år til Oddemarka Ungdomsskole, så i tre år syklet jeg til Katta oppe ved Oddernes Kirke. Og turen dit tok en epleglad ungdom forbi uimotståelige fristelser; Bjørndalen Gård sin eplehage. Den strakk seg omtrent så langt et lite øye kunne se på begge sider av E18. Innover og utover og bortover og henover. Det kunne være litt vanskelig til tider å få seg et eple. Det var piggtrådgjerder som beskyttet mot uvedkommende som oss. Vi tok egentlig bare de eplene som strakk seg over gjerdet og hang over ingenmannsland. Men vi følte oss litt kriminelle allikevel. En gang fikk jeg overbalanse like ved piggtråden. Det var en gang i 8-klasse. Jeg stod oppe på pedalen til min 5-girs Raleigh Tråsykkel og strakk meg etter de søte røde fristelsene. Sykkelen velta og jeg datt over gjerdet og skled ned langs stålpiggene på gjerdet. Buksa ble ødelagt og arret har jeg ennå. Men eplet fikk jeg. Og kjeft av mor når jeg kom hjem.

I dag er alle epletrærne borte og skal jeg ta eple fra Bjørndalen nå må jeg inn på Rema 1000. Den ligger der eplene hang. Det skal bli 100vis av boenheter på Bjørndalen Gård og første bygg er ferdig. Litt spennende bygg er det jo. Arkitekten har sikkert hatt hikke den dagen han tegnet vindusveggen over Remabutikken.