Vi tok turen til den høyeste freds plass. Den Lille Prekestolen på Bjørkedalsheia. En til tider saktegående kø beveget seg i skogen denne fine søndagen. You Shall Never Walk Alone sier de i Liverpool. Det kan en også si om Vågsbygdskogen. Folk over alt. På nesten alle stiene. Den Lille Prekestolen er en kortreist opplevelse, og populært turmål, for de som oppsøker følelsen av høydeskrekk. Høyt ned er fortsatt langt opp. På den store Prekestolen i Lysefjorden er det så langt ned at en mister litt følelsen. Det gjør du ikke på den lille. Det er akkurat høyt nok til at jeg blir klam i kroppen. Tenna løsner. Hendene blir hvite, blodet trekker seg tilbake til sikrere områder (helst helt hjem) og det kiler i lillehjernen. Jeg stod innenfor kanten og følte jeg ble dradd utfor. Dette er en opplevelse for de med frykt for fall. Dette er et sted hvor lausbikkjer fort blir lause og ungeflokken fort blir mindre. Men du kommer ikke til å dø alene. Vi stod i kø på denne dagen.

Rent bortsett fra at dette var en anelse spektakulært var turen dit og turen tilbake ganske fin. Opp og ned og att og fram. På fine stier og langs fine Vann. Vågsbygdskogen er godt merket og turmulighetene mange. Men alene er du altså ikke. Da må du gå lengre ut på landet. Og det gjorde vi. En bitteliten avstikker og vi fant en oase i iskanten. Bjorstøtjønn var akkurat tilpasset solen i dag. Flott. Et bål ble til og vår molefunkne tenåringsturkamerat våknet til live.

Den Lille Prekestolen var et passe turmål denne dagen. 5-6 kilometer fram og tilbake fra Auglandstjønn Barnehage.