Når det var som kaldest. Når isen lå tjukk ved Hamresanden og alle små vann og tjern med respekt for seg selv hadde 30 cm tjukk is. Når bekkene frøys og isen begynte å legge seg på Otra. Når det hadde vært skjerf. lue og hutrevær i minst to uker. Det var da jeg fant denne lille dammen. En bitte liten dam i skogen. Bare 5 cm dyp. Vannet var stillestående. Ingen del av en brusende bekk. Vannet var isfritt. Ved foten av et digert grantre lå den. Rart. Underlig. Mystisk og litt magisk. Jeg gikk tilbake flere ganger i løpet av kuldeperioden. Dammen lå der hele tiden uten tegn til å ville fryse. Mitt enkle hode forstår ikke slikt. Hvordan det går an eller hva som skjer. Jeg blir bare gledelig fasinert. Naturen er sjelden mangelfull.