Plutselig her. Plutselig der. Plutselig borte. Har akkurat holdt på å miste en venn. En jeg har kjent lenge. Plutselig. Vanedyret Tomm som går fra dag til dag i sin lille kjente tunell fikk seg plutselig en ny virkelighet midt i trynet. En virkelighet som kanskje ikke inneholder denne vennen. Lyset hans var i ferd med å slukne. Det er underlig å tenke på. Plutselig. Jeg liker at en dagligdags dag går forbi og en ny kommer. Nye ting kommer og gamle ting går. Men sjelden de store endringene. Sjelden de plutselige endringene.

Men en melding sent en kveld fikk tiden til å stoppe opp litt. En jeg kjenner var kjørt i ambulanse.I store smerter ble han fraktet til sykehuset. På natta videre i helikopter til Oslo og rikshospitalet. Det var kritisk. Det var plutselig. Det var kanskje plutselig stopp for han. Det var kanskje plutselig en annerledes morgendag for de rundt han.

Det ser ut som han akkurat ble reddet i tide. Av dyktige leger som kan sine ting. Men han var på kanten en stund og er det vel ennå. Ingen ting er ennå sikkert.

En St.Hansorm på hytta varsler meg om at håpet er lysegrønt. Jeg tenker at den lyser for han jeg kjenner.

Håper han en dag er plutselig tilbake.