Det er litt kø om dagen på Jegers, og Baneheia og Den Lille Prekestolen. Men ta en tur til nesteningenmannsland og ; Der ingen kunne spå at en varde ville stå. Det var dit jeg dro. Jeg hev meg i bilen og gjorde mitt til den globale oppvarmingen før jeg var fremme ved stistart. Det var langt å kjøre, ca 4 liter diesel til sammen. Opp fra Brennåsen og inn i råne-country. Gummi-tagginga på veien der inne kan bare overgås av dyktige rosemålarar frå yvst i Setesdal. Til slutt fikk jeg parkert og dro til skogs. Mot Spikkelandsvarden. Fin skog gikk snart over i surkl, surkl. Jeg hadde ikke lest løypebeskrivelsen godt nok. Der stod det at det muligens kunne være litt fukt i bakken.

Og selv om solen skinte så skvatt det i stien. Nesten hele veien opp har en løypelegger med en noe blaudsvart sans for humor klart å legge stien utenom det som fantes av fast grunn. Midt i myrene gikk stien, eller bekken som det også av og til kalles. Men selv om begge lilletærne og alle tærne i mellom ble våte der nede var det fint fra ankelen og opp. Sola skinte og myrer er mystiske og magiske og fine i sine farger.

De siste hundre metrene gikk stien over til oppoverbakke modus. Da rant vannet av og fjellnabber stakk fram. Litt glissen flott skog strakk seg innover, og midt i den skogen stod denne varden. Finere enn de fleste, og sikkert på det høyeste punktet. Men dette var en varde for innsikt mer enn utsikt. Varden var egentlig mer et fundament enn en varde. En gang holdt den opp en høy stang som var del av nasjonal oppmålingsplan. Denne stanga kunne sees og peiles fra omtrent langtvekkistan. Med en økologisk øl fra Royal i sekken ble tiden ved varden nytt til det fulle.

Turen var fin siden været var fint. Muligens ennå finere etter noen frostdøgn.

Det hadde hjulpet med mindre gyngende grunn.