Jeg er ingen sosial mann. Jeg kjenner de jeg kjenner og har ikke så mange venner. Og når et nytt bekjentskap ber meg på tur til å treffe nye bekjentskaper på et sted jeg aldri har vært før, om ting jeg ikke har lov å snakke om blir jeg naturligvis sørlands-skeptisk. I en godt brukt svart audi-gjengbil knatret vi på piggdekk inn til Tønsberg. Der tok vi til høyre og kjørte mot verdens ende. Heldigvis kom vi ikke dit. Verdens Ende? Mye fiselukt der tenker jeg. Nei vi stoppet i Sandøsund på Hvasser. Et lite flott og fint forlatt sentrum med fiskemottak. Hvasser går i dvale om vinteren. Hvasser, også skrevet Vasser, er den  nest største øya i kommunen Tjøme i Vestfold.  Her mesker rikingene seg med svaberg, sommerhus og skjærgårdsjeeper i noen korte sommermåneder. Nå var det mange svarte vinduer som tittet tilbake på meg. Jeg humret lett når det på den fineste tomten i dette millionæridyllstedet stod en hytte med anneks. Kanskje 10 m2 til sammen. Kult å være konge der. Men på Hvasser gjorde jeg nye bekjentskaper. Usosiale skogstusleren Tomm ble kjent med Anja, Anita, Harald og Torhild. Jeg er glad jeg ble med. Og Hvasser er flott, også i November.

På Hvasser Fiskemottak er det travelt. Kjempetravelt. Og de er flinke. Sjarker og sjusker suser forbi kaia og slenger rægane i land. Sild og hysa skvetter vegg i mellom så sloet klasker mot vinduene og skaper innvoldsgrafitti.Men det går unna. Fangsten kommer i land som ferdiglaga nordnorsk mølja og Baccalauelskere gliser i kapp med forbisusende fiskere på vei til nye oppdrag.

Mitt første besøk på Hvasser setter tankene i sving.

For en stund siden skulle jeg kjøre noen hjem. Det var sent. Jeg kjørte,- de skulle hjem. Jeg var edru, – de var bedugget. Og de fortalte meg hvor de bodde. “Justneshalvøya”,- sa de. “Justvik!. Ja, det vet jeg jo hvor er!”, svarte jeg. “NEI!”,- kom det fra baksetet. “JUSTNESHALVØYA”, påpekte de bestemt. “Ja. Ække det Justvik?”,- spurte jeg litt spakere.  . . . Hva som da kom fra baksetet vil jeg ikke videreformidle, men essensen er at Justneshalvøya vil ikke forbindes med Justvik. Det er vist litt mer eksklusivt og posh å bo på Justneshalvøya.  Ja, ja tenkte jeg og kjørte baksetemenneskene hjem til seg selv. Når vi nærmet oss spurte jeg hvilket hus. Det var så mange hus der. Tett i tett. For alle trærne var fjernet. Sikkert en eller annen allergiforklaring på det der. Kanskje alle har pollen- og gress allergi slik at de fjerner alt som vokser. Alle husene lignet på hverandre, men til slutt pekte de oppover veien. “Der er det, det høye, – melkekartongen – æ bor i en melkekartong!!”

Da er de ihvertfall ikke lactoseintolerante her oppe, tenkte jeg. Arkitektur som egne beboere beskriver som melkekartonger!  Hvor fint er det?