Det hadde vært moro. Om Siloen en gang skal fylles med kunst så hadde dette vært moro å lage kunst på utsiden. La siloen bli omgitt av kunst. Ikledd kunst. La Silo bli til Zilo. Og la dens bølgende fasade brukes som lerret. Hvis kunst-siloen blir realisert hadde det vært storslagent, svulstig, vulgært, vakkert og spektakulært å få lov å lage lysshow på siloen, ehhh… på Zilo. En fast installasjon av projektorer pekende mot de bølgende hvite flatene. Levende gatekunst i stort format. Kunstnere kunne bli invitert inn i prosjekter hvor projektorene kunne spre deres kunst utover denne spennende fasaden. Vi kunne spedd på med 3D og illusjoner. Noen sier slikt ikke funker når det er lyst ute og de har delvis rett, men her på vår breddegrad har vi tidlige kvelder og lange netter hvor kunst og opplevelse kan spres til alle. Alle cruiseturistene kunne ta snap, og insta, og face og tiktok og overheads og spre dette vakre. Vi kunne lagd så mye flott. De gjorde det i Sør-Afrika til en happening . Lys-show på siloer.

Det funker.

Kunst vi kan være stolte av. Kanskje Kunstsiloen en gang ender opp i den kategorien. Eller ikke. Enn så lenge tynger kunstkiloene manges skuldre. Den er et irritasjonsfenomen for mange. Så tiden vil vise om Siloen blir verdsatt.  Kunst kan i alle fall det med å engasjere og irritere. I forbindelse med kunst er det nå en ny ting vi Kristiansandere kan være stolte av. Det er omfavnelsen av gatekunst. Anerkjennelsen av at dette er kunst på høyt plan utført av kreative og dyktige kunstnere. Og nå har Kristiansand vært så vanvittig heldig at den portugisiske gatekunstneren Bordalo II har laget et stort viktig kunstverk på en vegg ved Aquarama og Snadderkiosken. Han lager mye kunst av søppel. Dyrekropper laget av plast og annet drit han finner. Vakre kunstverk skapt fra restene av får overflod og grådighet. Og som han selv sier;

“I was born in Lisbon, 1987. I belong to a generation that is extremely consumerist, materialist and greedy. With the production of things at its highest, the production of “waste” and unused objects is also at its highest. “Waste” is quoted because of its abstract definition: “one man’s trash is another man’s treasure”. I create, recreate, assemble and develop ideas with end-of-life material and try to relate it to sustainability, ecological and social awareness.”

Denne kunsten forstår de fleste og den både gleder og engasjerer mer enn den irriterer.

Hill, hill til de som får dette til.

http://www.bordaloii.com/

Se mer her;

En underlig svart klump står like ved Domkirka i Kristiansand. På avstand ser det ut som et uhell. Noe gjenglemt hittegods. En eller annen misdannelse mellom øvre og nedre torv. Men jo nærmere jeg kommer dess mer fasinert blir jeg. Ved nærmere ettersyn smiler jeg. Jeg jobber på en måte med form og farge. Jeg er en av de kunstnerne som aldri kom inn på Kunst og Håndverkshøyskolen og havna i den ukristelige reklamebransjen. Jeg liker ting uten mening som jeg finner mening i og allikevel ikke skjønner bæret av. Det gjør jeg med denne svarte steinformasjonen med hull i. Jeg går forbi den hver dag på vei fra bussen til kontoret. Jeg ser morgenlyset forandre inntrykket steinen gir. Det er et eller annet med vinklene som hullet er kuttet i som kødder med hjernen min. En eller annen illusjon jeg ikke helt finner ut av. Først ser det ut som hullet går vinkelrett gjennom. Så går det i vinkel. Så er det borte. Sidesyn blir til fjernsyn som blir tunnelsyn uten innsyn.

Den irriterer sikkert mange denne svarte Portalen på torvet. Det som irriterer meg med den er at jeg ikke skjønner hvorfor jeg er fasinert av den.

PS. Jeg har ennå ikke turt å gå gjennom den portalen. Litt usikker på hvor jeg havner da. Det er jo et sort hull like ved helligdommen.

En uke i yrkeslivet kan være en utfordring for balansenerven. Forrige uke hadde vi Ingeborg fra Målselv hos oss. Hun oppdaget, og erfarte, hvor ufattelig stillesittende det kan være å gjøre den jobben vi gjør. Vi sitter jo stort sett på ræva og lar hodet gjøre jobben. Det eneste fysiske vi tar oss til er å teste litt OculusRift og Virtual reality i ny og litt ne. En sjelden gang tar vi trappene. Vi takker for besøket og håper den unge damen fikk et aldri så lite inntrykk av en til tider kreativ bransje.

Dette er ikke en selfie med festninga bak. Det er et syn som provoserer. Og det er ikke statuen i forgrunnen, det er bygget i bakgrunnen. Jeg måtte ta det i selvsyn. Jeg måtte bare se det selv. I virkeligheten. I dagslys. Denne skapelsen som vekker slik harme og irritasjon. Dette bygget som allerede har blitt døpt vorta. Jeg jobber selv med visualisering av prosjekter og ideer og vet at provokasjon virker. Provokasjon skaper oppmerksomhet. Provokasjon kan endre vårt syn på saker og ting. Og mye kunst og arkitektur har provosert mennesker i alle år. Og her foran meg ser jeg hva som provoserer i Kristiansand akkurat nå. Og det vil sannsynligvis provosere i 100 år + + + Det nye heisbygget på festninga tar form og vi begynner å se hvordan det endelig skal bli.  Og jeg står her med undring over hva som bygges. Det finnes mange eksempler på at moderne arkitektur kan utfordre og provosere, men samtidig finne en underlig harmoni, med noe gammelt. Og det er kanskje det som er hensikten her, men så har de ikke helt turt å ta steget helt ut. Meninger er ulike, og det jeg liker er det ikke alltid mange andre som liker, og omvendt. Jeg skjønner at personlig smak er ulik. Oppvekst, erfaring, kultur,- alt spiller inn. Jeg skjønner at offentlige bygg har muligheten til å utfordre og provosere. Det offentlige har på en måte også en plikt til å utfordre oss visuelt. Men dette lille bygget skjønner jeg ikke. Det liksom verken utfordrer eller provoserer meg. Det er for vanlig. Det er for sørlandsk. Det er akkurat som det er midlertidig. Men så er det jo ikke det. Det er for alltid. Etter mitt syn burde de ha bygget noe som så ut som det alltid hadde vært der eller gått andre veien og laget noe  som totalt overrasket sansene. Kanskje om de maler den knall gul, kler den med neonlys, eller lar noen dyktige gatekunstnere slippe til vil den muligens begynne å provosere meg. Da vil jeg muligens også begynne å like den. Men enn så lenge er den for vanlig og da blir den bare et trist vedheng til en fin festning.

Jeg tror forresten jeg fant kontorene der beslutningstakerne holder hus litt lenger oppe i gata. Det er ikke noe skilt der, men det må jo være der.

Det var kanskje den sureste dagen, men det var også den vakreste. Fredagen da snøen kom til Kristiansand. Snøen var en stund blautere enn regn og av og til virket det som den ikke kom fra oven, men fra der borte et sted. Som å være midt inni en Paintball kamp hvor oppgaven var å skyte nettopp meg med hvite blaute baller. Men det skjedde noe med snøen. Det samme som skjer med alle som kommer til Sørlandet og Kristiansand. Den roa seg. Og selv om hetter, goretex, techtex, mextex og umbrellaparaplyer var påkrevd kl. 18.05 foran Domkirka så senka stillheten seg i det lysshowet startet denne nest siste visningsdagen. Magien startet på kirkeveggen. De blå strekene jeg kjenner så godt. Men mellom meg og kirken kom en ny dimensjon. Snøen som blåste forbi. Den tok med seg lyset mens den virvlet i luftrommet over oss og rundt oss. Det virket nesten som snøkrystallene bevarte lyset på sin ferd videre. Det var lysshow i 5 dimensjoner. Det var den sureste dagen men noe av det vakreste jeg noen gang har sett. Takk snø. Du la til et ekstra lag magi i øynene mine.