En underlig svart klump står like ved Domkirka i Kristiansand. På avstand ser det ut som et uhell. Noe gjenglemt hittegods. En eller annen misdannelse mellom øvre og nedre torv. Men jo nærmere jeg kommer dess mer fasinert blir jeg. Ved nærmere ettersyn smiler jeg. Jeg jobber på en måte med form og farge. Jeg er en av de kunstnerne som aldri kom inn på Kunst og Håndverkshøyskolen og havna i den ukristelige reklamebransjen. Jeg liker ting uten mening som jeg finner mening i og allikevel ikke skjønner bæret av. Det gjør jeg med denne svarte steinformasjonen med hull i. Jeg går forbi den hver dag på vei fra bussen til kontoret. Jeg ser morgenlyset forandre inntrykket steinen gir. Det er et eller annet med vinklene som hullet er kuttet i som kødder med hjernen min. En eller annen illusjon jeg ikke helt finner ut av. Først ser det ut som hullet går vinkelrett gjennom. Så går det i vinkel. Så er det borte. Sidesyn blir til fjernsyn som blir tunnelsyn uten innsyn.

Den irriterer sikkert mange denne svarte Portalen på torvet. Det som irriterer meg med den er at jeg ikke skjønner hvorfor jeg er fasinert av den.

PS. Jeg har ennå ikke turt å gå gjennom den portalen. Litt usikker på hvor jeg havner da. Det er jo et sort hull like ved helligdommen.