Artisjokk er essensen av slowfood. Den tar lang tid å dyrke. Det blir ikke mange av den. Den tar lang tid å koke og enda lenger tid å spise. Men du verden. Sommeren har ventet på dette. I en varm og lun pallekasse har disse underlige blomsterknoppene blitt til under Mayas grønne fingre. Litt omtanke rundt de litt vulgære plantene har også svigerdatter bidratt med, for de ble til i hennes hage. Det er fantastisk å se de utvikle seg. Fra små spirer til digre planter med tennisballstore blomsterknopper. Og like før de skal springe ut i blomst høster vi dem. Det fine med Artisjokk er at de like gjerne kan komme opp igjen til våren igjen om vi behandler dem greit. Og da gjerne ennå kraftigere og større. Kult.

I år gjorde min kone et forsøk på Artisjokken. Og det lykkes. Måltidet ble inntatt siste kveld på hytta.

Etter to måneder her vender vi nesa hjemover igjen.

Vi dyrker saftige agurker og søte tomater hvert å og spiser det til vannlatinga når nye høyder.