Katten vår har bare ett. De sies også at småfuglene kvitrer så vakkert nå om våren. Men det skjer ikke uttafor hos oss. For vi har en morder i blant oss. Hun er liten og søt, men livsfarlig. Jeg blir redd selv noen ganger. Jeg skulle på do her en dag. Toalettet er i andre enden av huset. Men der lå hun, katta. Hun ligger midt på gang-gulvet og ser på meg som et mulig mellommåltid. Jeg vurderer å gå forbi. Stege over henne på vei til badet. Men jeg stopper. Jeg mygger ut. Jeg snur og går heller ut i hagen og rundt huset for å komme til baderommet. Ikke faen om jeg tør passere katten i gangen når hun har det blikket.

Vi huser en morder og ryktet har gått fra nebb til nebb. Småfuglene holder seg unna. Musene holder seg unna. Rottene holder seg unna. Og naboens katt tør ikke lenger å bevege seg utendørs. Jeg synes også det har blitt færre fotgjengere som passerer vårt fine lille hus. Og de som passerer går fort.

Hun er liten og grå, katten vår. Søt når hun vil, og ellers helt vill. Hun angriper uten forvarsel og hun angriper det meste. Uteboden har jeg funnet full av fjær. Svalgangen har vært full av fjær. Kona våknet opp med et dau mus og en fornøyd katt oppå dyna. En morgen lå det ei dau rotte på plenen.

Vårt minste barnebarn gav henne navnet Nova.

Hva det betyr vet jeg ikke.

Kjært barn har mange navn, sies det. Katten vår har bare ett.