Dette fuktige bøttefyllet som detter ned. Dette dritværet som tærer på kropp, sinn og tørrhet. Det er ikke så værst egentlig. Lyden av regn er ganske fin. Fin å

sovne til og fin og tenke til. Og frodigheten vannet bringer med seg. Grønnheten som herjer netthinnen med svalende ro. Se bort fra dritværet og nyt opplevelsen. Vær i nuet. Slutt og syt og gå ut og gjør dagen din, slik den er. En dårlig dag blir fort god. Jeg så fuglunger i fuglekassa. Jeg kita på Hamresanden. Jeg så en eng med konvaller. Ingen dårlig dag. Vel. Jeg spilte fotball på tom mage. Det var drit. Og så har Marte begynt å skrive blogg. Frøken Harstad i Randesund på nettet.  Velkommen.  Har stor sans for den dama og alt det hun klarer å formidle. Ho e jo norlending for svarte. Og er regnvær sofakrokinnevær for deg så hvorfor ikke sjekke denne: http://martesmatogslikt.wordpress.com/

Etter tips fra en av mine bevingede ornitologiske venner tok jeg med meg kameraet og knebeskyttere og dro til fjæra. Ole W. hadde observert knopsvaner langs svabergene ut mot havet. Jeg snek og jeg snok. Jeg ålte og jeg drakk. Det varte og det sprakk. Men tålmodigheten og tangvassinga betalte seg. For plutselig, rundt en blankskurt odde, over skjøllru og tangsniper lå de der. To knopsvaner av arten Båtsmann. Jeg har ikke sett de før og vil neppe se de igjen. Det var en spennende observasjon av Cygnus Olor Nautilus . Den skal, som seg hør og bør, rapporteres inn til artsdatabanken. Vil nok tro jeg får en lav stjerne der inne ja. På nederlansk heter den Knobbelzwaan og på engelsk Mute Swan,-hm?

Her for leden bestemte jeg meg for å lære å knyte noen nye knuter. Men siden jeg kan alle var jo det en dum ide.  Utfordringen ville ligge i hvordan man utførte selve knytingen. I blinde? På tid? På hodet? På toget? Mens man spiser sirupsnipper? Hva med under vann? Valget falt selvfølgelig å knyte “live” knuter. Hva annet. Jeg gikk

og hentet knutemanualen for dagens knute og 4 slever. Eller stålorm som det ofte kalles. Det var problematisk for å seie det slik. Disse ormene, som egentlig ikke er orm men øgle, lot seg rett og slett ikke stramme til. Og personligheten deres var heller tivilsomt innstilt til denne seansen. Etter 3-4 timers dævling med disse beistene slapp jeg de fri igjen. Min teori glapp. Får teste ål-knyting neste gang.

Forhatt skjønnhet. Og da mener jeg ikke meg selv. Jeg er jo elsket. Men en forhatt skjønnhet er Løvetannen. Planten med tøft navn og dårlig rykte. Øyet som ser, heter det. Og jeg ser. Jeg ser kanskje litt vel mye til tider. Men jeg er glad i skog og skog. Og nå er våren og spiringa og blomstringa og frodigheita i gang. Og løvetannen. Løvetannen så tilbake på meg en dag og sa “hei, der oppe”. En vakker liten sak som strekker seg ensomt mot sola. Blomsten rett opp og rota rett ned. Den vet å klamre seg fast. Til alle smånervøse plen-nevrotiske gartnerwannebes skrekk er den vond å få vekk. I lunsjen diskuteres det erfarent og kategorisk bestemt om plenrens og auto-mosefjerner samt gjødsel vs. Roundup-gift. Rommet bugner av ord hentet fra felleskjøpkatalogen.

Jeg ymter forsiktig,- “Jeg synes løvetannen er fin!”.        

” Hæ!” sier min lunsjvenner så i kor. 

Plutselig og overdøvende stillhet.  Med ett er jeg frosset ut av det gode lunsjselskap.

En kødder ikke med Roundup.

Det var først når jeg kom hjem jeg så det. Det var en av de langhalsa igjen. En av de tre jeg så komme inn for å terrorisere og flatbeite fjorden her en dag. Jeg så bare en svane som jeg knipsa i vei. Men når jeg så på fotografiene når jeg kom hjem så jeg dette. Usedvanlig lang hals. Trodde ikke det var mulig. Jeg må ringe en psykolog igjen.

Etter en gravferd i familien tenker man lett på ånder og åndenes makt. Finnes de? Vel, jeg har jo min usynlige venn. Jeg vet at han finnes, – eller ho, det kan være ei ho. Vet ikke, har ikke sett om det er pupper involvert eller ikke. Men, han eller ho finnes. Vi møtes over alt. På steder jeg forventer og på steder jeg venter.  På jobb her en dag lente jeg meg over bordet for å spørre klokeflinkeintellegentekollega Fredrik om noe jeg ikke skjønte (som forøvrig er det meste).  Siden Fredrik er så forbaska klok skjønte jeg ikke svaret heller. Men jeg nikket og lot som. Og da smilte han til meg, – min usynlige venn. I det jeg nikket så jeg han på bordet under meg. Han stod der og smilte fåret av meg, han smilte slik jeg følte meg, – den skiten. . Men selv om jeg stort sett ikke skjønner bæret, er det hyggelig med usynlige venner. 

Akkurat som på facebook egentlig.

“Knoppsvane (Cygnus olor) er ein trekkfugl i andefamilien som hekkar i Noreg. Svana er kvit med ein svart flekk ved nebbrota. Nebbet er gulraudt med ein kraftig nebbknute. Fuglen kan verte 152 cm lang. Den lange halsen gjer at dei kan beite ned til ein meter under vassyta. Dei beiter og på land. Føda er mest algar og vassplantar.”

Det burde vært fler en meg som så dette. Det burde vært en Rød Ødegård som var svanefantast. Svanefetish som det så flaufrekt heter. Det kom tre svaner så vakkert synkront på sakte fart innover fjorden. Først, på avstand; så de normale ut. Men så. De kom nærmere og nærmere og jeg stusset og jeg stusset mer. Hm. Vanlige svaner som var litt uvanlige. Hm. Som Wikipedia sier så vakkert på nynorsk:” Den lange halsen gjer at dei kan beite ned til ein meter under vassyta”. VASSYTA, hva fanden er det?

Men disse tre hadde laaaaang hals. Pussig. Hvis de får vondt i halsen får de dra til Svaneapoteket. Hvor ringer man egentlig for å fortelle om slikt. En psykiater?

Gudd å fin. Ikke meg, men 8 mai. Kona er og fin forresten. Men dagen 8.mai i år var strålende. En dag hvor vi feirer vår fred og frihet. Vår måte å leve på. Vi har det godt og i år var denne dagen kledd i rødt, hvitt, og blått. Flagg, svaner og hav for min del. Mens konfirmanter tøt ut av kirker fulle av umiddelbar kjøpekraft og byen full av engasjerte mennesker som husker hva dagen står for var jeg på hytta igjen. På det varme og lune svaberget. Tanketomme skjærgårdsjeeper med fulle tanker, Ribber som ingen vet hvorfor noen kjøper og en og annen GodTidsSnekke kom forbi. Akkurat slik det skal være. Og så kom jo Korsviksfjordens vakreste svane seilende. Fint var det.

Ja for underlig undrende er jeg. Og blåsprengt både titt og hofte. Av og til av kulda, av og til av blåmaling og noen ganger av øl. Jeg har ei hytte nede ved havet. Ei slik Postgirobygget hytte. ” Æ sidder ner på sjærre å ser ud åver havet, en sommerda i ferien min” . En sånn hytte har jeg. 100 meter strandlinje. Gudd. Følelsen av å sitte på svaberget med ei pils i den ene handa og kona i armkroken og nynne. “jeg har det så bra. Ja takk skal du ha. Jeg tror jeg har det bedre en de fleste her til stede. Livet er så godt å leve, si meg kan du ikke se det.”

Den følelsen er god. Og den får jeg oppleve hver sommer. Takk for den. Noen ganger bare sidder jeg og ser ut over havet uten å tenke. Både i sol og i regn. Sommer og vinter. Godt. Bare være i øyeblikket. Godt det og. Øyeblikk av lykke.

Dyriske instinkter. Eller fugliske instinkter. Uansett så slår de til om våren. Saftene bruser i skog og eng. På fjell og i fjæra. På innesteder og utesteder. Og også på Randesund Planteskole. Vanvittig frodig og flott. Finere enn lommeboka mi kan svelge. Men flott å se på. Nyte grønnheten og friskheten som våren kommer med. Og rundt i buskene der tuslet en hanefar med sitt harem. Den hanen der så rimelig kåt og galen ut. Vet ikke helt om han så på meg som en utfordrer, men jeg tenkte mer på omelett, hønsefrikasse, og helgrilla kylling enn på erotiske trefninger med hjerne døde fugler som ikke kan fly. Men artig var det. Våren e fin.